Den religionen som representer den religiøse evolusjonens høydepunkt.

”Islam” er navnet Allah har gitt denne religionen (Koranen 5:4). Det er et arabisk ord som betyr lydighet og fred. Islam utledes fra det arabiske roten salema, som betyr fred, renhet, underkastelse og lydighet. Så med ”Islam” menes veien til de som er lydige mot Allah, og som etablerer fred med Ham og Hans skapninger. Dens etterfølgere kalles ”muslimer”.

Islam er ingen ny religion. Det er i essens det samme budskapet og veiledning som Allah åpenbarte til alle sine profeter før profeten Muhammad (fred og velsignelse være med ham).

Allah sier i Den hellige Koranen:

"Og (ihukom den tid) da Vi sluttet pakt med dere: Dere skal ikke utgyte hverandres blod eller utdrive deres egne ut av deres hjem. Deretter anerkjente dere (pakten), og dere bar selv vitnesbyrd om det. (3:85)".

Seks trosartikler i Islam

1. Å tro på Guds Enhet
2. Å tro på alle Hans engler
3. Å tro på alle Hans bøker
4. Å tro på alle Hans profeter
5. Å tro på dommedagen
6. Å tro på forutbestemmelse

De fem grunnpilarene i Islam

For å tre inn i Islam, det vil si for å bli en muslim, må man vite, tro, akseptere helt og hengivent anvende de fem grunnleggende prinsipper (pilarer), på hvilke Islam er basert. Ibn Umar forteller at Guds budbringer, profeten Muhammdsa sa: Islam baserer seg på følgende fem pilarer:

1. Trosbekjennelsen
2. Overholdelsen av bønn.
3. Fasten under ramadan.
4. Betalingen av almisse.
5. Pilegrimsferden til Guds hus.

Trosbekjennelsen

Det første steget av utføringen av troen i Islam er å bekjenne den. Trosbekjennelsen bærer meningen av Islam, i disse to korte meninger:

"Det finnes ingen verdig tilbedelse utenom Allah, og Muhammad er Allahs Sendebud."

Siden Islams begynnelse, har resiteringen av trosbekjennelsen vært et tegn på at man konverterer til den nye troen og blir muslim, det vil si en som følger Islams veiledning.

Bønn

Bønn finnes i alle religioner, den eneste forskjellen er måten bønnen utføres på. Det som er unikt for det islamske viset, er at det inneholder trekk fra alle andre religioners måte å utføre bønn. Noen ber mens de sitter og noen mens de står. I enkelte religioner ber man til Gud på sine knær, og i andre bøyer man seg ned for Ham. Noen står med armene i kors, mens andre står med armene langs sidene. Kortfattet kan man si at det ikke finnes noen felles måte å utføre bønn, blant verdens religioner. Uansett er det fascinerende å se at Islam anviser sine troende å utføre bønn på en så omfattende måte, at den inkluderer alle stillinger som også finnes på en eller annen måte i andre religioner. Det virker å være enda et steg i retningen av å innlede en universell religion.

Den islamske institusjonen for å be er et høyt utviklet system som dekker ethvert menneskelig behov. Man bør allerede innledningsvis huske at formålet med å be er ikke bare å bøye seg fremfor Gud og hylle Hans storhet, som om Gud hadde skapt menneske for å mette sitt egoistiske begjær for å hylles; alle formål som er nevnt i relasjon til dyrkningsfilosofi og forventingene til hvordan en muslim skal utføre bønn, gjør det tydelig at bønn er til dyrkerens fordel og på ingen måte en favør til Gud. Den hellige Koranen gjør det klart at Gud ikke behøver menneskets lovord. Han er så Opphøyd i Sin karakter, at lovord fra Hans skapelse ikke tillegger noe i Hans storhet og majestet.

En gang nevnte Islams hellige Profet^sa, at hvis hele menneskeheten vendte seg bort fra Gud og begikk de verst mulige syndene, så kunne de ikke forårsake noe svakhet i Hans universelle storslagenhet. Om noen skulle dyppe en nål i havet og så ta opp denne, så skulle den lille dråpen av fastsittende vann på nålen, være langt mer enn hva hele menneskehetens synder skulle kunne ta fra Guds glans gjennom å vende seg bort fra Ham.

Så den hellige Koranen sier at bønn er foreskrevet kun for tilbederens beste. Det er et omfattende emne, og vi kan bare illustrere noen punkter i relasjon til dette som er nevnt i den hellige Koranen og den hellige Profetens^sa beretninger.

Ihukommelsen av Gud og refleksjon over Hans egenskaper under bønn, hjelper mennesket til å rense sin sjel og nærme seg harmonien med Guds natur. Dette er kjernen i den islamske bønn. Mennesket er skapt som en avbildning av sin Skaper og må streve for å nærme seg Ham. Dette er en påminnelse i adelskap som nødvendigvis må være tilstede. De som trener seg selv i å tenke som Gud og å oppføre seg som Ham, så langt det er mulig å gjøre i den menneskelig sfære, forbedrer sin relasjon til andre mennesker og andre livsformer.

I menneskelig terminlogi er det lettere å forstå om man tenker på en mors tilknytning til sine barn. For den som virkelig vil holde nærhet til sin mor, blir alt det som moren holder kjært, like kjært for ham. Å forverre Skaperens holdning til seg, er akkurat som å forverre en kunstners forhold til sin kunst. Det er umulig for noen å oppnå nærhet til Gud og samtidig avkrefte alt i Hans skapelse. Begrepet som er anvendt for bønn i den hellige Koranen, utspringer seg fra et ord av stor betydning og som er veldig annerledes fra begrepene anvendt i andre religioner. Ayn, Ba, Daal (ABD) er de tre grunnbokstavene som har den grunnleggende betydningen av slaveri. Akkurat som en slave, som har tapt alt til sin herre og følger ham i alle henseender, så skal en tilbeder i Islam følge Gud. Infinitiven som er anvendt for bønn har bibetydningen ”å følge i noens fotspor”. Dette er den ultimate imitasjon av Guds egenskaper. Koranen sier også:

For bønnen holder visselig (mennesket) borte fra skjendige tanker og alt det onde.

(Sura Al-Ankabut 29: vers 46)

Dette verset inneholder bibetydninger til det positive og negative som er meget vesentlige for å utforme en ideell menneskelig oppførsel. I hentydning til det negative hjelper bønn den som ber om frigjørelse for alle sine synder. Til det positive, utformer bønn mennesket, renser ens karakter og finpusser ens kvaliteter til slik en opphøyethet at man blir verdig en tilnærming til Gud.

Bønn spiller også en viktig rolle når det gjelder utviklingen av sjelen. Det er kun i Islam at sjelens relasjon til den fysiske kroppen ligner et barn i sin mors livmor. Å føde et friskt barn krever at mange prosesser finner sted og blir sluttført til riktig tid fra mor til embryoet, ved senere stadier til fosteret. Om morens påvirking på embryoet er usunt fødes barnet ofte med en svakhet. Og om det er sunt blir barnet født tilnærmet perfekt. Av alle innflytelser som jobber med å skape og modifisere den menneskelige sjelen, er bønn den viktigste enkeltstående faktoren.

Den islamske bønn er rik på så mange grunnprinsipper at ikke engang en brøkdel av disse kan finnes i andre religioner. Islam anbefaler både individuell bønn og bønn i fellesskap. Bønnen som holdes i felleskap er meget velorganisert og meningsfull. Det er en leder som leder alle i forsamlingsbønn. Lederen er ikke en prest, men den som menneskene anser å være skikket som imam (leder) for selv bønnen. Forsamlingen blir så bedt om å stille seg i rekke bak imamen. Tilbederne skal stå inntil hverandre, skulder mot skulder, uten noe avstand imellom. De følger imamen i alt han gjør til punkt og prikke. Når han bøyer seg, bøyer tilbederne seg; og når han reiser seg, reiser de seg. Selv om imamen gjør en feil og ikke retter denne opp etter påminnelse fra tilbederne, skal de likevel følge imamen i alt han gjør. Å stille spørsmålstegn ved imamen under bønn er ikke tillatt. Alle er vendt mot samme retning uten noe unntak. Retningen som alle vender seg mot er det første tilbedelsesstedet som ble bygd til fordel for mennesket; nemlig Kaba. Ingen er tillatt å reservere en spesiell plass bak imamen. I denne sammenheng er de rike og de fattige, unge og eldre behandlet med absolutt likhet. Den som kommer till moskeen først, kan velge plassen han vil sitte. Ingen har noen rett å flytte noen fra plassen vedkommende sitter på, utenom ved sikkerhetsmessige årsaker eller lignende, for da blir det en administrativ sak. Den islamske måten å utføre bønn på er ikke bare rik på åndelig oppdragelse, men også i sammenheng med organisert læring.

Alle moskeer er besøkt fem ganger daglig, en handling som virker å være for krevende for en vanlig beskuer. For å skape et begripelig bilde av hva det innebærer for en muslim å be bønn daglig i felleskap, må dette aspektet forstås. I et idealistisk muslimsk samfunn der moskeer finnes innen rekkevidde, blir bønn i forsamling fem ganger daglig, en naturlig rutine i muslimenes hverdag. Middagsbønn, som vanligvis kan være problematisk, utføres under middagsrasten i de muslimske landene. Formålet med rasten i disse landene er ikke bare å ha fri for å spise, men denne er noe forlenget nettopp for å gi tid til bønn. Etter middagsbønnen kommer ettermiddagsbønnen; altså al-asr hvilken vanligvis utføres direkte etter at man har kommet hjem fra jobben. Etter denne er det ingen bønn som er tillatt før solnedgang. Tiden mellom dette brukes til ulike aktiviteter, enten det er sosialt samvær med venner og familie, idrett, dagligdagse innkjøp og så videre. Dette er en periode der man skal slappe av og få utført gjøremål, da bønn ikke er tillatt; med unntak av den stille ihukommelsen av Gud, som er en nyttig egenskap hos den enkelte troende. Ved solnedgangen begynner kvelden da man ber al-maghrib, og deretter forbereder seg til bespisning og familieomgang og så videre. Innen man går og legger seg ber man isha. Det oppfordres til å legge seg etter isha, i stedet for å holde seg våken og sløse tiden bort på løsprat eller andre meningsløse aktiviteter.

Muslimene oppfordres til å oppfostre seg en vane der de går til sengs tidlig og står opp tidlig. Påfølgende morgen begynner rutinemessig under småtimene før morgengry. Bønnen som utføres ved slutten av natten kalles tahajjud. Den er ikke obligatorisk, men det betones at den er en veldig viktig bønn. Morgengry innleder tiden for morgenbønnen som kallas al-fajjar. Annen bønn er ikke anbefalt mellom al-fajjar og soloppgangen av klare årsaker. Kun til al-dhuhr, middagsbønnen, nevnes endog to valgfrie bønner, ellers forventes tiden innen al-dhuhr å bli brukt på daglige aktiviteter og arbeid.

Om man ser på institusjonen for bønn fra en annen vinkel er det helt skjønt å notere hvor organisert, disiplinert og omfattende den er. Det finnes enkelte bønner i forsamling da man resiterer Koranen høyt, i en hørbar halvsyngende røst som ikke vil kunne kalles sang, men enda har en rytmisk tone som er dypt gjennomtrengende. Den hellige Profeten^sa har sagt at det bør være en tone av sorg når man resiterer Koranen, for da blir den mer rørende og versenes betydning synker dypere inn i hjertet. I de to middagsbønnene resiterer ingen høyt og dette går hånd i hånd med den allmenne stemningen ved det tidspunktet. Selv fuglene opphører å synge under formiddagen, stillheten dekker det som ellers er normal daglig støy. Under morgenbønnen, bønnen etter solnedgangen og nattbønnen finnes det perioder i bønnen der man resiterer versene høyt.

Bønnen kan ytterligere deles inn i to kategorier. Slik som bønn i forsamling er også individuell bønn høyt betonet. Gjennom forsamlingsbønn hyller man kollektivt Gud i samholdet. I individuell bønn legges betoningen på ensligheten, og ingen forsøk er gjort for å fremvise bønn for noen. Likedan blir den sene nattlige bønnen (tahajjud) tilbedt i enslighet. Medlemmer av samme hus forsøker å finne sin egen nisje, selv ektemann og hustru forsøker å be separat, slik at tilknytningen til Gud blir en høyst personlig sak.

Det er viktig å merke seg at bønn i fellesskap fem ganger daglig har fungert i over fjorten hundre år eller mer. Moskeene har vært det nærmeste stedet for å være pådriver for denne hellige institusjonen. Disse fyller også rollen som sentre for utforming av både eldre og unge; gjennom tiden har de spilt en framstående rolle innen religiøs utforming og lære.

Plassen der man ber blir holdt veldig ren uansett om det er i moskeen eller hjemme. Alle forventes å ta av seg skoene innen man går inn på et slikt område. I enhver bønn må tilbederen legge pannen sin ned mot marken, iblant for et øyeblikk og iblant holder man den mot marken for lengre tid. Det er overraskende at ingen hudsykdommer kan sies å ha spredt seg mellom tilbederne i det muslimske samfunnet på grunn av dette. Enkelte tilskriver dette den høye hygieniske standarden, mens enkelte ser på det som Guds velsignelse.

Bønnens innhold er av to typer:

1. En formell rutine som inneholder opplesning av vers fra Koranen samt andre bønner, leses på arabisk, som er Koranens språk. Alle tilbederne forventes å kunne betydningen av hva de leser, ellers berøves de av muligheten til å dra fordel av de meningsfulle versene og bønnene. Temaet blir for langt om vi går in på detaljene om hva innholdet er. For de leserne som er interessert henvises det til relevant litteratur.
2. Den andre kategorien av bønn er den individuelle bønnen som man ber på sitt eget språk, der man er fri for å be som man behager. Denne kategorien er kontroversiell i den mening at mange rettsvitenskaplige skoler ikke tillater slike øvelser, men i stedet insisterer de på at versene og bønnene åpenbart skal resiteres i den foreskrevne formen, selv om tilbederen ikke forstår hva han ber om. Uansett innrømmer de at personlig bønn behøves, og derfor foreslår de at man ber på sitt eget språk etter at den formelle bønnen er slutt og ikke under dens løp. Vi, ahmadi-muslimene, anbefaler og utøver det første valget; å be til Gud på sitt eget språk, som man selv behager, under den formelle bønn.

Som vi mer enn tilstrekkelig har vist ovenfor, er den islamske måten å utføre bønn på høyt utviklet, der det forlanges av individet å be fem ganger daglig, både individuelt og i fellesskap med andre. Denne institusjonen spiller en viktig rolle i en muslims liv, og i den åndelige og moralske oppfostringen av individet.

Fasten

Fasten er enda en form for tilbedelse som finnes i alle verdens religioner. Selv om det er stor forskjell når det gjelder måten fasten utføres på og vilkårene dertil, er den sentrale ideen med faste den samme overalt. Der den ikke nevnes klart, er det trolig at den gradvis har blitt nedlagt eller har ebbet ut gjennom gradvis mindre anvendelse. Buddha er et interessant eksempel, da han startet sin søken etter sannhet med en streng form for faste, men senere er det sagt at han overga denne formen for faste, ettersom den utvilsomt hadde påvirket hans helse. Med bakgrunn i dette kan man forstå hvorfor han ikke fortsatte, men det indikerer ikke på noe vis at han avga troen på å faste. Kanskje er det derfor enkelte buddhister i ny og ne som fortsatt faster i en eller annen form.

Innen Islam er fasten et høyt utviklet system og den bør studeres dypere. Det finnes to typer av pålegg når det gjelder faste. Den ene typen gjelder den obligatoriske fasten, og den andre gjelder den frivillige den frivillige. Den obligatoriske fasten er videre inndelt i to kategorier.

Det finnes en hel måned i hvert år som fasten er foreskrevet for alle muslimer i hele verden. Ettersom måneden følger månekalenderen, fortsetter den å vandre under året i forhold til de vanlige månedene i kalenderen. Dette skaper en balanse for tilbederne. Fasten er lettere i vintermånedene da dagene er korte, fremfor sommermånedene da dagene er lange og krevende. Alt ettersom de månedene fortsetter å rotere rundt kalenderåret, har muslimene i alle deler av verden perioder der det er enkelt å faste og perioder der det er krevende å faste.

Fasten i Islam begynner like før morgengry og slutter straks etter solnedgangen. Under denne perioden forventes man å avstå fra all mat og drikke. Det er ikke bare fysisk sult og tørste som utgjør den muslimske fasten, men også nettene under fastemåneden krever mer og spiller en sentral rolle i fasten. Muslimene står opp flere timer før morgengry for individuell bønn og ihukommelse av Gud. Den hellige Koranen blir opplest i ethvert muslimsk hjem oftere enn på ordinære dager. En større del av nettene brukes kun på åndelig trening som utgjør det vesentlige i fasten.

På dagen, foruten å avstå fra mat og drikke, er det særskilt viktig å avstå fra tomprat, krangling, skvalder og slagsmål, eller fra all annen gjerning som setter en sann troendes verdighet på prøve. Under fasten er det heller ikke tillatt med sosial omgang som innebærer tilfredsstillelse i form av fysisk nytelse. Selv ektefeller avholder seg fra fysisk nytelse. Man kan derimot pleie de formelle relasjonene som finnes mellom mennesker.

Innen Islam er almisse og omsorg for de fattige så høyt betonet at det blir en del av enhver muslims hverdag. Når måneden ramadan kommer, altså måneden da man skal faste, forventes muslimene å doble sine anstrengelser på dette område. Det meddeles om den hellige Profeten^sa at han spanderte uendelig i de fattiges vei, som om det var en daglig rutine for ham. Denne gode gjerningen har blitt fremstilt som en bris, som aldri opphører å skape lettelse og trøst for de trengende. Den hellige Profetens^sa tradisjoner påminner oss om at brisen begynte å øke fart og samtidig blåse sterkere. Å gi almisse og besørge de fattige er så høyt prissatt, at muslimene engasjerer seg mer enn i noen annen periode i løpet av året i menneskevennlige formål.

Den andre obligatoriske faste er oftest knyttet til Guds tilgivelse av synder. Dette inkluderer selv overtredelser av den obligatoriske fasten.

Den frivillige fasten er prioritert til den grad at den blir en del av livet til enhver rettferdig muslim. Selv om majoriteten av muslimene ikke faster utenom måneden ramadan så finnes det en del som faster utover dette, spesielt når de møter et problem. Ettersom det er forventet at bønn utført under fasten er mer produktiv, så faster enkelte mennesker for å få hjelp fra Gud til å løse sine problemer, mens enkelte faster bare for å vinne Guds spesielle gunst. Det finnes ingen grense for dette, utenom det Islams grunnlegger strengt tok avstand fra, nemlig å faste konstant resten av livet. Når den hellige Profeten^sa fikk vite om et slikt tilfelle viste han sin misnøye og kritiserte mannen for å forsøke å oppnå frihet gjennom å påtvinge sin egen vilje på Gud. Han sa till mannen: "Gjennom å sette deg selv i fare eller ubehag kommer du ikke til å behage Gud, bortsett fra at du kanskje til og med kommer til å tjene Hans mishag." Han tydeliggjorde at overbetoning av strenghet sannelig kommer til å ødelegge hans frue og barn, slektninger, venner og andre.

Den hellige Profeten^sa påminnet mannen spesielt om hans ansvar for menneskelige relasjoner: ”Gjør din gode plikt mot Gud, likeledes mot Guds skapelse”, var rådet. Til enkelte ga han en tillatelse som det David^as hadde praktisert, etter å ha blitt bønnfalt. Den hellige grunnleggeren av Islam, Muhammad^sa, sa til dem at det var Davids^as praksis å faste ene dagen og å avstå fra faste dagen derpå. Gjennom hele sitt liv, etter å ha inngått løftet, fastet han annenhver dag. Den hellige Profeten^sa sa: ”Jeg kan kun tillate så mye og ikke mer”.

Fasten er særdeles viktig ettersom den utformer den troendes liv i nesten alle sammenhenger i hans åndelige liv. Eksempelvis gjenspeiler en fast tro på det åndelige at man kommer man seg gjennom situasjoner ved sult, fattigdom, ensomhet og ubehag til tross for at de berørte er de mindre lykkelige i samfunnet. Avholdenhet fra handlinger i fastemåneden ramadan som ellers er tillatt, spiller en påbyggende rolle i å rense den menneskelige karakteren.

Zakat (Obligatorisk almisse med en forhåndsdefinert andel)

Velgjørenhet mot menneskene i ordets videste betydning, er hjørnesteinen i det muslimske samfunnet og et gjentakende tema i den Koranske læren. Det finnes to typer velgjørenhet i Islam; den ene er obligatorisk og den andre er frivillig. Den obligatoriske kalles zakat, mens den frivillige heter sadqah.

Ideen om zakat er ikke helt nytt ved Islam, da almisse tidligere også hadde blitt foreskrevet israelittene og de kristne. Innen Islam, er zakat et forhåndsdefinert bidrag basert på en persons formue og inntekt.

Bidragsbeløpet varierer mellom type eiendom, men er i gjennomsnitt to og en halv prosent av den totale verdien. Inntektene fra zakat er satt av til følgende formål:

• Lindre fattigdom, hungersnød og hjelpe de svake
• Tilby bekvemmelighet for reisende
• Tilby stipendiater
• Tilby løsepenger for krigsfanger
• Utbredelse av Islam
• Imøtekomme kostnader for å innsamle zakat.
• Andre velgjørende formål til samfunnets beste

Zakat er derfor et påbud foreskrevet av Gud for samfunnets beste. Når denne velgjørende bistanden passer på samfunnets behov, renser den ens eget hjertet fra selvopptatthet og verdslige lyst når den gis i Guds navn.

Hajj – PILEGRIMSREISEN

Enda et eksempel som viser mangfoldet av islamske foreskrifter om utøvelse av religionen er hajj - pilegrimsreisen. Igjen finner man pilegrimsferd-fenomenet i alle verdens religioner, men målet for pilegrimsreisene varierer mellom sted og land. Man finner ikke én felles plass som alle troende av en religion må besøke, minst én gang i livet dersom politiske og økonomiske forhold tillater det. Riktig nok finner man eksakt en slik plass i Islam, nemlig Mekka, som huser Kaba. Denne ble gjenoppbygd av profeten Abraham^as for 4 000 år siden, og muslimer fra hele verden forventes å samles og spandere omtrent ti dager kun for å ihukomme Gud. Pilegrimene kommer fra alle land, alle nasjoner, folkegrupper og aldre. Menn, kvinner og barn, alle samles én gang per år i en fantastisk samling, i milliontals. Denne store oppvisningen av mangfoldighet finnes ikke i noen annen religion. Med andre ord, veiledningene i de ulike områdene av Islams lære peker nettopp mot dette ene budskapet om å forene menneskeheten i Guds Enhet.

Pilegrimsreisen som institusjon kan spores til Abrahams^as tid, men det finnes veldig klare bevis i Koranen som beskriver det som et urgammelt system, med begynnelse i forhistoriske tider, da det første gudshus ble bygd i Mekka. I eldre tider ble Mekka uttalt som Baka, så den hellige Koranen henviser til at det første tilbedelseshuset ble bygd i Baka og ikke i Mekka. Det kalles også Bait-ul-Ateeq, eller ”Det eldste huset”. Abraham^as gjenoppreiste dette eldste huset fra ruinene, slik han ble meddelt under guddommelig veiledning. Han fikk i oppdrag av Gud å gjenoppbygge Bait-ul-Ateeq med hjelp fra sin sønn Ismael. Gjenoppreisningen skulle finne sted på samme plass der han hadde forlatt sin hustru Hagar og sitt barn Ismael, etter guddommelig veiledning. Byggingen av Guds Hus påbegynte ikke før Ismael oppnådde en viss alder, der han kunne være til hjelp. Slik jobbet de sammen for å gjenoppbygge huset og å gjeninnsette pilegrimsinstitusjonen.

Mange ritualer utført under pilegrimsferden er rotfestet fra de tidlige dager fra gjenoppreisningen av Guds Hus, og enkelte går enda lengre tilbake i tiden. Eksempelvis kan man ta for seg spranget mellom Safa og Marwah, to små bakker nær Guds Hus. Spranget utføres til minne om Hagars søken etter noe tegn på menneskelig nærvær, slik at hun og hennes barn kunne få hjelp da de var i nød. Barnet beskrives å ha blitt ekstremt rastløst på grunn av tørste, og begynte derfor å slå føttene sine med hælen i bakken i ren desperasjon. Det berettes at det spratt fram en vannkilde fra bakken, en kilde som eksisterer den dag i dag. Og vannet fra den brønnen som senere ble bygd rundt dette stedet anses å være en velsignet vannkilde. De fleste pilegrimer som utfører hajj forsøker derfor å ta med seg noe vann fra denne kilden, slik at deres slektninger og venner kan også nyte av denne velsignelsen.

Det finnes andre ritualer og tradisjoner som her forklares kortfattet. Under pilegrimsferden bærer pilegrimene ikke noe sydd klesplagg. I stedet har de på seg to løse laken. Dette er ytterligere en antyding på de mest forhistoriske tradisjoner. Det indikerer at institusjonen for pilegrimsreisen begynte før mennesket hadde lært seg å lage klær med søm. De hadde bare begynt å dekke seg til. Man kan også si at det virker som om det er til minne av disse forhistoriske mennesker, som brukte å vandre rundt det første huset bygd for Guds tilbedelse. I denne enkle forkledningen forventes pilegrimene å gjøre det samme. Rakningen av hodet er et viktig kjennetegn som finnes universelt. Dette kjennetegnet er å betrakte som en form for hengivelse blant munker, prester, eremitter og vishnus. Dette bidrar ytterligere til mangfoldigheten av disse karakterer. Kvinner er befridd fra å rake sine hoder, men de behøver symbolsk å klippe sitt hår som et tegn. Det begjæres av pilegrimene å utføre samme ritualer på de samme stedene som Abraham^as er kjent for å ha ihukommet Gud.

Andre trospunkter

Vi har i detalj gjort rede for de fem grunnleggende trosartiklene i Islam. Det finnes likevel mange flere trospunkter som er viktige i Islam. Vi nevner noen få av disse:

VI) En muslim tror på taqdir, eller ”Den guddommelige forutbestemmelsen”. Ifølge islamsk filosofi kontrollerer taqdir resultatet av alle handlinger i hele universet.

VII) En muslim tror at ethvert menneske fødes uskyldig og fri fra synd. ”Synd” er en bevisst overtredelse av en guddommelig forordning fremlagt av en profet eller av ens eget intellekt, som er en gudgitt gave. Kun når et menneskes dømmekraft er modnet og det kan skille rett og galt, skal det bære ansvaret for sine handlinger.

VIII) En muslim tror at Gud ikke holder noen ansvarlig om Han ikke har vist ham den rette veien. Det er derfor Gud har sendt så mange budbringere og åpenbaringer. Gud sender alltid Sin veiledning og advarsel først, før Han tildeler folket straff.

IX) En muslim tror at tro ikke er meningsfullt om den følges blindt, uten fornuft og forståelse. Et menneske bør anvende sin resonneringsevne og reflektere over Guds lære.

X) En muslim tror at enhver person har ansvar for sine egne handlinger, og at ingen kan bære noen andres byrde. På dommens dag vil ingen forbønn bli akseptert på vegne av noen andre, og enhver sjel vil bli belønnet for hva den selv fortjener.

XI) En muslim tror at alle profeter ble sendt av Gud, og at ingen atskillelse bør gjøres mellom dem angående dette.