Islam går lenger enn noen annen religion i å garantere mennesket tale- og ytringsfrihet. Uten tvil fordømmes blasfemi både på etisk og moralsk grunnlag. men til tross for den gjengse oppfatning i verden i dag. foreskriver Islam ingen fysisk straff for blasfemi.

I dyp konsentrasjon har jeg studert den Hellige Koran inngående gang på gang. men jeg har ennå ikke funnet et eneste vers som sier at blasfemi er en forbrytelse som skal straffes av mennesker.
Selv om den Hellige Koran i sterke ordelag fordømmer usømmelig oppførsel og usømmelig tale. eller det å såre andre følelser. da enten man synes man har grunn til det eller ikke, så forfekter ikke Islam straff for blasfemi i denne verden. Det gis heller ikke noen slik autoritet til noe menneske.

Blasfemi nevnes fem ganger i den Hellige Koran:
1) Generelt omtales emnet slik: Og Han har allerede åpenbart for dere i Boken, at når dere hører Allahs tegn bli fornektet og bespottet, så skal dere ikke sitte sammen med dem før de hengir seg til en annen tale enn dette. Sannelig, Alla'l vil samle hyklerne og de vantro sammen i helvetet. (Kap. 4: AI-Nisa: 141)

Og når du ser dem som taler forfengelig om Våre tegn, så vend deg fra dem inntil de hengir seg til en annen tale enn dette. Og hvis Satan gjør at du glemmer, så sitt ikke sammen med disse urettferdige folk etter at du har husket det. (Kap. 6: AI-An 'am: 69)

For en vidunderlig motvekt til blasfemiens grelle ondskap! Ikke nok med at Islam ikke tillater noe menneske å ta straffen i egne hender når det gjelder dem som begår blasfemi, den sier også at vi skal gjøre vårt standpunkt klart ved å gå bort fra en slik samling der religiøse verdier latterliggjøres og spottes. Den Hellige Koran foreskriver ingen positive former for straff, ikke engang en permanent boikott av disse gudsbe- spotterne foreslås. Tvert imot sier den Hellige Koran tydelig at denne boikotten bare skal opprettholdes så lenge disse menneskene bedriver blasfemi.

2) Blasfemi nevnes igjen i Surah (kapittel) Al-An' am. Her diskute res et hypotetisk spørsmål hvor blasfemien ikke bare rettes mot Gud, men også mot avguder og andre ting menneskene måtte tilbe ved siden av Gud. Man overveldes av skjønnheten i den koranske lære når man leser følgende:

Og tal ikke nedsettende om dem de påkaller i stedet for Allah, slik at de av fiendskap taler ille om Allah i sin uvitenhet. Slik har Vi for ethvertfolkforskjønnet deres handlemåtefor dem. Til sin Herre vender de så tilbake, og Han vil meddele dem hva de pleide å gjøre. (Kap. 6: AI-An'am 109).

Dette verset henvender seg til muslimene. De forbys på det stren- geste å tale blasfemisk om avgudsdyrkernes innbilte guder og avguds- bilder. Det pekes også på at dersom man gjør vil kanskje de andre gjengjelde det med å tale blasfemisk om Gud. Denne hypotetiske dis- kusjon om blasfemi som retter seg både mot Gud og mot avguder, foreskriver ingen form for fysisk straff i noen av tilfellene.
Moralen av denne læren er rik i sin dype visdom. Dersom noen krenker andres åndelige følelser, har den krenkede full rett til å betale tilbake med samme mynt, uansett hvilken tro vedkommende har eller om det er han som har rett eller feil. Man kan trygt trekke den slutning at åndelige krenkelser skal gjengjeldes med åndelige midler på samme måte som fysiske krenkelser gjengjeldes med fysiske midler, - men all- tid uten at man overdriver gjengjeldelsen.

3) Blasfemi nevnes også i Koranen i forbindelse med Jesus og Maria, fred være over dem.
Og på grunn av deres vantro, og fordi de har uttalt en grov bakta- lelse mot Maria. (Kap. 4: Al-Nisa: 157)

Dette verset sikter til holdningen blant jødene på Jesu' Kristi (as) tid. Ifølge dette verset var det en grov blasfemi fra jødenes side da de kalte Maria, fred være over henne, for en ukysk kvinne, hvilket også innebar at Jesus, fred være over ham, kom til verden ved en fødsel av svært tvilsom karakter.
Det arabiske uttrykket Buhtanan 'Azeema (som her er oversatt med 'en grov bakvaskelse'), gir uttrykk for en svært sterk fordøm- melse av jødene for deres tåpelige oppførsel. Merkelig nok er det heller ikke her foreskrevet noen form for fysisk straff.
4) Det er interessant å merke seg at samtidig som Koranen fordøm- mer jødene for blasfemi mot Jesus og Maria, fred være over dem, klandres de kristne i sin tur for blasfemi mot Gud Selv fordi de hevder at Gud har fått en sønn ved en menneskelig hustru. Føl- gende vers i den Hellige Koran kaller dette en forferdelighet. Likevel foreskrives ingen fysisk avstralTelse av noe slag, heller ikke gis noen menneskelig autoritet retten til å stralTe blasfemi mot Gud.

De ingen viten om det, og (det hadde) heller ikke deres for- fedre. Forferdelig er det ord som går ut fra deres munn. De taler kun løgn. (Kap. 18: AI. Kalif: 6)

5) La meg så til slutt ta for meg det mest følsomme området her, mest følsomt fordi det synes som dagens muslimer er mer sårbare når det gjelder blasfemi mot Islams Hellige Grunnlegger (sa) enn mot noe som helst annet, - inkludert Gud SelvI
Vi kjenner fra tidligere til en blasfemi av dette slaget, en som var så grov at den er nevnt i selve den Hellige Koran. Vi snakker da om Abdul- lah bin Ubayy bin Salul, kjent i Islams historie som Hyklernes Anfører.
En gang muslimene var på hjemvei fra en ekspedisjon, uttalte Abdullah bin Ubayy i andres påhør, at så fort de var igjen i Medina, ville den mest ærefulle av dem drive den mest foraktede ut.

De sier: «Hvis vi vender tilbake til Medina, så vil den mest ærefulle av oss drive den mestforaktede ut.)) Men all ære tilhører Allah og Hans Sendebud og de troende, men hyklerne vet det ikke. (Kap. 63: Al· Munafiqun: 9)
Alle oppfattet denne skjulte fornærmelsen mot den Hellige Profet, må fred og velsignelse fra Allah være over ham. De kokte av indigna- sjon og raseri, et raseri så sterkt at hadde de fått lov til det, ville de utvilsomt ha brukt sverdet på Abdullah bin Ubayy.
Pålitelige kilder forteller at raseriet ved denne anledning var så sterkt at ingen ringere enn Abdullah bin Ubayys egen sønn henvendte seg til den Hellige Profet (sa) og ba om tillatelse til å ta livet av faren med sine egne hender. Sønnen forklarte at han fryktet at dersom noen annen gjorde det, ville han i uvitenhet senere kunne komme til å ville hevne seg på sin fars morder. Gjennom hundrevis av år hadde ara- berne vært vant til å ta hevn for den minste krenkelse mot seg selv eller sine nærmeste. Muligens var det denne tradisjonen sønnen hadde i tankene. Men den Hellige Profet, må Allahs fred og velsignelse være over ham, nektet å gi ham tillatelse til det. Heller ikke tillot han noen av de andre muslimene å straffe hykleren Abdullah bin Ubayy på noe som helst vis. (Fortalt av Ibn Ishaq: AI-Seera tun Nabawiyya av Ibn Hasim, pt. Ill; s. 155).
Etter å ha kommet hjem til Medina etter ekspedisjonen, fortsatte Abdullah bin Ubayy å leve i fred og ro. Da han til sist døde, selvfølge- lig en helt naturlig død, overrasket den Hellige Profet (sa) alle ved å gi sin egen skjorte til Abdullahs sønn slik at han kunne svøpe sin far i den til begravelsen. Dette var en gave som hver eneste en av de andre med glede ville byttet bort alt de eide for å få. Ikke nok med det; den Hellige Profet (sa) bestemte seg også for å lede bønnen ved begravelsen hans. Dette må ha opprørt mange av hans tilhengere voldsomt; de kunne aldri tilgi Abdullah den fornærmelsen jeg nettopp har fortalt om. Det ble til slutt Umar, som senere etterfulgte Profeten (sa) som Islams annen Khalif, som måtte sette ord på den undertrykte uroen de følte.
Det fortelles at da den Hellige Profet (sa) var på vei til begravelsen, trådte plutselig Umar frem og stengte veien for ham og tryglet ham om å ombestemme seg. Umar minnet den Hellige profet (sa) om et vers fra den Hellige Koran der det tales om noen av hyklerne som det ikke ville nytte å gå i forbønn for, selv om den Hellige Profet (sa) selv gjorde det så meget som sytti ganger. - Forresten bør tallet sytti ikke tas stavelig; i henhold til arabisk språkbruk benyttes det bare for å angi et stort antall. - den hellige Profet (sa) smilte og svarte: «Gå til side, Umar. Jeg vet bedre enn som så. Dersom jeg visste at Gud ikke ville tilgi ham selv om jeg gikk i forbønn for ham sytti ganger, ville jeg gå i forbønn for ham mer enn sytti ganger.» Så ledet Profeten (sa) begravelsesbønnen. (Bukhari Il, kitab Janaiz s. 121, og ibid al-Kafn s. 96-97).

Dette er et passende svar til dem som skriker seg hese og krever død, og intet annet enn død, over den som våger å uttale seg blasfemisk om Islams Hellige Grunnlegger (sa).
En slik religion må kunne hevde at den er i stand til å etablere inter- religiøs fred i verden.

 

Utdrag hentet fra boken; Islams svar på vår tids spørsmål

Originaltittel: Islam's Response to Contemporary Issues

Forfatter: Hadrat Mirza Tahir Ahmad, Khalifatul Masih I

 

Les gjerne mer om emnet i boken; Murder in the Name of Allah av Mirza Tahir Ahmad