Troen på Bøkene

La oss nå rette oppmerksomheten mot den tredje trosartikkelen, som er troen på Bøkene. Muslimer pålegges ikke bare å tro på den guddommelige skriften som ble åpenbart til Islams hellige grunnlegger, altså Koranen, men det er nødvendig for enhver muslim å tro på alle slike guddommelige åpenbaringer som ble gitt til andre profeter, uansett hvilken tid og hvilket sted de måtte høre til. Det er en avgjørende del av en muslims tro at hvis noen bekjenner sin tro bare med hensyn til Koranens guddommelige utspring, og nekter å erkjenne det guddommelige utspringet av andre Bøker, som det Gamle Testamentet og det Nye Testamentet, vil hans bekjennelse av Islam bli ugyldig.

 

Denne overbevisningen løser noen problemer, men skaper samtidig andre, og trenger av den grunn å bli studert ytterligere. Denne troen skaper det eneste fundamentet som menneskets enhet kan bygges på her på jorden, i overensstemmelse med troen på Guds Enhet. Den tar bort roten som er ansvarlig for disharmonien og mistroen mellom religionene. Men dette synet på Bøkenes guddommelige opphav reiser noen veldige vanskelige spørsmål som må besvares.

 

Når vi studerer bøkene som gjør krav på å være av guddommelig utspring, finner vi motsetninger ikke bare i de perifere områdene av deres lærer, men også i de grunnleggende og fundamentale læresetninger. Dette kunne ikke ha vært tilfellet om de hadde hatt utspring fra den samme evige Lyskilden. Dette kan illustreres med det faktum at mange slike Bøker inneholder passasjer som er forstått og tolket av deres etterfølgere i den retning at de fører til troen på underordnede guddommer, som deler guddommelighet med den Enestående. I visse bøker framstilles Gud som overhode i en familie av guder. Han har ektefeller, sønner og døtre. Atter andre bøker tillegger helgenskikkelser overnaturlige krefter som kun er passende for Gud å besitte. Det finnes også andre bøker som påpeker Guds Enhet så sterkt  og kompromissløst, at det ikke overlates rom for noen eller noe til å dele Hans attributter på noen som helst måte. Den hellige Koranen utmerker seg i dette henseende blant alle religioners skrifter.

 

Spørsmålet er hvordan Koranen løser dette dilemmaet. Ifølge den hellige Koranen er det en universell tilbøyelighet hos mennesket å gradvis interpolere de guddommelige lærer, som ble gitt til grunnleggerne av deres religioner. Å endre konseptet om Guds Enhet over til polyteisme er en manifestasjon av den samme trenden. Vi kan definitivt finne bevis for at dette er sant gjennom å spore endringene i teksten gjennom historien, eller endringene av tolkningen av teksten, fra den tiden da den først ble åpenbart. Dette er grunnen til at den hellige Koranen tydelig leder vår oppmerksomhet mot det faktum at alle guddommelige bøker bare overensstemmer med hverandre i de grunnleggende lærene, kun i begynnelsen av sin tid. Det er ikke nødvendig å gå igjennom den møysommelige oppgaven å følge forandringens historie, fordi det logisk sett ikke kan være noen annen konklusjon enn den trukket av Koranen. Om det ikke finnes noen annen Gud enn det ene Opphøyde Vesen, og om alle religioners krav på at deres guddommelige bøker er fra Gud skal aksepteres; da må det være overensstemmelse mellom alle slike bøker, i alle fall om det grunnleggende.

 

Etter å ha sagt dette, står man overfor et annet viktig spørsmål angående måten man kan gjøre rede for de originale dogmatiske lærene, som er felles for alle religioner. Man må finne en logisk og akseptabel måte å metodisk kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt. De grunnleggende trossetninger er, fra den hellige Koranens synspunkt, så samstemmige med menneskelig natur, at de simpelthen synker inn i menneskets hjerte med ren og skjær kraft fra deres sannhet. De er som følger:

«Og det ble kun påbudt dem å tilbe Allah i hengiven lydighet mot Ham (alene), og å vende seg mot Ham (alene) – og å holde bønn (regelmessig) og gi Zakât. Og dette er den varige religionen.» Sura Al-Bajjinah (98:6)

 

Dette betyr at alle verdensreligionenes grunnleggere ble kategorisk befalt å dyrke den ene og alene Gud med all oppriktighet, og å hengi seg fullt og helt til Ham alene. De ble også befalt å utføre regelmessige bønner (som institusjonert i deres religion), og å gi ut (for Guds sak) til nytte for de trengende og fattige, og andre slike menneskekjærlighet formål. Det er vanskelig å finne uenighet om dette, uansett hvilken religion man måtte tilhøre.

 

I denne innledende diskusjonen ønsker vi ikke å involvere oss i en langfattet debatt om de forskjellige måtene å be på, slik de ble foreskrevet av Gud, og årsakene til at de var forskjellige. Foreløpig fokuserer vi vår oppmerksomhet på årsakene til hvorfor religioner tilsynelatende virker forskjellige, både i de fundamentale og detaljerte læresetninger.

 

Kortfattet kan vi si at tidens grep er ubøyelig, og begrepet om forfall uatskillelig fra begrepet om tid. Alt nytt må eldes og forandres. En kan betrakte ruinene av store slott og palasser med forundring, men selv bygninger bygget av monarker og utformet av arkitekter, er ingen unntak til denne regelen. Noen ganger blir de påbygd av senere generasjoner, og forandres i design så drastisk at de mister enhver likhet med deres originale form. Andre ganger blir de forlatt og blir til ruiner. Andre ganger forlates de og blir til ruiner. Ifølge Koranen er områder med kompromissløse forskjeller i religioner, verk av mennesker tilhørende senere tidsaldre. I lys av denne universelle akseptable læren av den hellige Koranen, ser Islam ut til å ha banet vei for å forene alle religioner, i det minste ved de fundamentale prinsipper. Således avskaffer den alle menneskelagde hindringer og barrierer, skapt for å holde religionene atskilt som særegne og separate enheter.

 

Den ovenfornevnte årsaker er ikke de eneste ansvarlige for forskjellen observert i lærene i de forskjellige skrifter. Noen forskjeller var sikkert ikke menneskeskapte, men var påkrevd av tidens nødvendigheter. Ettersom mennesket gradvis utviklet seg på forskjellige områder av sivilisasjon og kultur, vitenskap og økonomi, trengte det spesifikke lærer for forskjellige stadier av sin historie, som var i henhold til den spesifikke tidsperioden; og en guddommelig Bok ville bli åpenbart for å instruere mennesket. Disse tidsbetingede lærene var ikke universelle, men relaterte til spesifikke situasjoner og krav. I visse tider levde mennesket et liv ikke ulikt det som de laverestående livsformer levde. Dets intellektuelle fremgang var begrenset, dets forståelse av universet var liten. Det var ikke engang fullt klar over den verden det levde i. Kommunikasjonsmidlene var fullstendig utilstrekkelige for å kunne hjelpe det i forståelsen av jordens natur og omfang, og menneskets universalitet. Veldig ofte var dets eksistensforståelse begrenset til kun å gjelde små landområder eller det landet som det tilhørte.

 

I mange guddommelige bøker åpenbart på den tid, finner vi ikke noe nevnt om verdens eksistens utenfor de begrensede domenene til de menneskene som disse bøkene henvendte seg til. Det behøver ikke å bety, som noen sekulære filosofer vil ha oss til å tro, at dette faktum gir oss tilstrekkelig bevis på at de gjeldende bøkene var menneskeskapte fremfor å være av guddommelig opprinnelse.

 

Alle guddommelige lærer var både i forhold til behovene og i forhold til den kunnskap som den tidsalderens folk besatte, ellers kunne folket ha reist innvendinger mot sendebudene av sin tid, og beskyldt dem for å motsi allment kjente fakta. Dette kunne ha fremlagt et uløselig dilemma for profetene, ettersom de selv delte den samme kunnskap som folket. Mange interessante eksempler på det samme kan siteres fra Koranen, der forståelse av naturen, slik som den var kjent for folket på den tiden, av senere tids lærde ble bevist for å være feil. Uansett hvilken posisjon Koranen tok, ville den være sårbar for protester, enten fra datidens folk eller ettertidens folk. Koranen løser dette problemet på et utrolig vis, og selv ikke dagens filosofer eller vitenskapsmenn kan på noen måte kritisere den.

 

Den følgende illustrasjonen vil være av særskilt interesse. Et menneske av vår tid behøver ikke å være høyt utdannet for å forstå at jorden roterer om sin egen akse, men om noen hadde kommet med denne uttalelsen for fjorten hundre år siden og våget å tillegge den til Gud, ville han enten blitt avfeid for å være totalt ignorant, eller så ville Gud ha blitt latterliggjort for å ikke ha kunnskap om ting som Han hevdet å ha skapt. Den hellige Koranen, som er en universell bok for alle tidsaldre, kunne overhodet ikke ha unngått å nevne dette emnet, ellers ville folk av senere tidsaldre, slik som oss, hatt rett i å anklage den for å ikke besitte noe kunnskap om universet. Den hellige Koranen møter denne utfordringen helt og holdent og snakker om fjellene i det følgende verset, presentert som flytende og svevende som skyer, mens menneskene oppfatter dem som stillestående:

«Og du ser fjellene, som du tror er grunnfestede, forsvinne som skyer svever (over himmelen).» Sura Al-Naml (27:89)

 

Selvfølgelig ville fjellene ikke vært svevende hvis ikke jorden beveget seg med dem. Men verset anvender en fremtidsform, Muzaria, som er felles for nåtid og fremtid. Så det overnevnte verset kan bli oversatt slik: «Fjellene beveger seg konstant i en svevende bevegelse uten å anstrenge seg det minste.» Det kan også oversettes slik: «Fjellene vil bevege seg som om de var seilende.» Folk på den tiden kan ha søkt tilflukt i dette andre alternativet, men de glemte da å ta hensyn til en annen del av samme vers, som sier: «Mens du tror de er stillestående.» Hvordan kunne mennesket, i hvilken som helst tidsalder, tro at fjellene fremdeles var stillestående hvis de plutselig begynte å bevege seg? Beskrivelsen av deres bevegelse gir ikke rom for noen noe sted å leve på jorden, og i ro observere det forbausende fenomenet nevnt i verset.

 

Logisk sett vil derfor den eneste gyldige oversettelsen være: «Mens du anser at fjellene er stillestående, er de faktisk i konstant bevegelse.» Det er mange andre lignende eksempler som kan siteres fra Koranen, men jeg har allerede illustrert dem i et annet av mine foredrag som har tittelen «Rasjonalitet og åpenbaring i relasjon til kunnskap og sannhet». For videre studium henvises det til dette.

 

Vi vet med sikkerhet at under den fjerne tiden da Vedaene ble åpenbart til gagn for folket i India, hadde inderne lite kunnskap om verden som lå bortenfor havet. Derfor er det ikke nevnt noe land eller folkeslag utenfor India, forbi de naturlige grensene med Himalaya på den ene siden og havet på den andre. Vedaenes stillhet om dette emnet kan være en hensiktsmessig og vel forstått stillhet fra Guds side. Det må gjøres klart at de fakta som nevnes i de guddommelige bøkene, er av to kategorier. Den første kategorien omfatter verdslige fakta, som kan forstås og verifiseres av alle mennesker uten hensyn til hvilken religion de tilhører. Disse er fakta som vi henviser til i diskusjonen over. Når det gjelder fakta som tilhører utenomverdslige saker, kan hvem som helst påstå hva som helst om disse sakene, ettersom det er utenfor menneskelig rekkevidde å verifisere dem.

 

Til tross for forskjellene er imidlertid de grunnleggende likhetstrekk alltid mulige å spore om man graver tilstrekkelig dypt i studiet av de opprinnelige bøkene. På samme måte som en arkeolog kan rekonstruere formgivingen av den opprinnelige planen ved å studere ruinene, bør det ikke være vanskelig for en skarp observatør å lese budskapet om Enhet, selv gjennom slør av tåke og dis, skapt av tilhengere av religionene etter hvert som de har kommet lengre og lengre bort fra tiden til profetene som grunnla religionene.

 

Vi nevnte kort noen endringer som ble bevisst skapt til forskjell fra de som utkom fra menneskelig interpolasjon. For å illustrere det førstnevnte, kan vi henvise til Toraens lære som synes å berøve det jødiske folket mulighet for tilgivelse. For en vanlig observatør med den moderne tids fordelaktige ståsted, synes dette å være en ganske ugudelig lære med overvekt på hevn. Men en nøyere gransking av datidens krav fremstiller denne læren i et annet lys. Vi vet at Israels barn, under faraoenes tyngende og tyranniske lover, var berøvet alle deres grunnleggende menneskerettigheter. De ble tvunget til å leve et liv i ydmykelse og slaveri, og uten erkjennelse av deres rett til å forsvare seg selv og slå tilbake mot undertrykkeren.

 

Nærmere to århundrer med ussel livsførsel hadde berøvet dem for deres edle menneskelige kvaliteter. De skulle heller gi opp sin rett til å hevne seg, i tilgivelsens navn – bare et annet navn for fullstendig feighet. Hadde de fått et klart valg om å enten hevne eller tilgi, ville det vært veldig få som ville våget å velge det første alternativet. Mens Toraens lære synes å være hard og ensidig, var denne læren den mest perfekte med tanke på den tidens krav. En tilstand av sykdom var ment å bli helbredet med den bitre pillen av dette pålegget.

 

Omtrent tretten århundrer med praktisering av nådeløs hevn hadde virkelig herdet israelittenes hjerter til stein. Det var på dette tidspunktet at Messias kom; han var i seg selv personifiseringen av tilgivelse, kjærlighet og anstendighet. Hadde Gud tillatt jødene på hans tid både valget mellom tilgivelse og hevn, ville de absolutt ha valgt hevn uten å ofre en tanke på tilgivelse. Spørsmålet som reiser seg er: Hvilken lære ville vært den perfekte på Jesu tid? Tilgivelse, selvfølgelig, men uten mulighet for hevn. Dette er akkurat det som skjedde. Denne illustrasjonen gjør klart at visse læresetninger, til tross for at de tilsynelatende er motsigende, i virkeligheten tjener samme formål og fungerer harmonisk med Guds hensikt. Hensikten er å helbrede de syke, som kan trenge forskjellige medisiner til forskjellige tider.

 

Kontakt oss

Baitun-Nasr moskè

Søren Bulls vei 1
1051 Oslo

E-post:
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Imam tlf.:
954 66 383

Skolebesøk tlf.:
412 35 366

Pressekontakt:
tlf. 977 67 606 epost:Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Twitter: @AMJ_Norge /
@Furusetmoske

Facebook: AMJ Norge /
Furuset moske - Baitun Nasr

Postadresse:
Postboks 200 Furuset, 1001 Oslo