Muhammad i bibelen

Da Moses på Herrens befaling stod opp på berget Horeb, talte han til israelittene med følgende ord: ”En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På ham skal dere høre –” (5. Mos 18:15).


Gud talte til Moses med følgende ord: ”En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg.  Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. Og hver den som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap. Men den profet som i overmot drister seg til å tale noe i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale, eller som taler i andre guders navn, den profeten skal dø.” (5. Mos 18:18-20). Av disse vers går det klart fram at Moses framsatte profetier om en lovgivende profet som skulle komme etter ham, og som skulle komme fra Israels brødre.


At dette ikke skulle være en vanlig profet, men en lovbringer, går fram av ordene ”likesom deg” (altså som Moses). Ettersom Moses var en lovbringer, så måtte også den profet som skulle være lik Moses, være en lovbringer. Denne forjettede profeten blir beskrevet som en som ”skal tale til dem alt det jeg byder ham”. Også dette viser at profeten skulle være lovbringende. Forkynnelsen av en ny lov betyr skapelsen av en ny bevegelse, en ny nasjon. En profet som forkynner en ny lov, er derfor ingen vanlig læremester eller reformator. Han må legge fram en omfattende lære, som omfatter så vel grunnleggende prinsipper som detaljerte regler. Uten disse forutsetninger kan ingen ny nasjon oppstå. En profet som ikke bringer noen ny lov, har imidlertid utelukkende å fortolke en allerede bestående lov og komme med bemerkninger til den. Av ham kreves det ikke at han skal legge fram for folket, alt det han mottar fra Gud. Det er mulig at en del av de åpenbaringer som er blitt ham til del, bare er ment for hans personlige oppbyggelse, og følgelig er han ikke på noen måte forpliktet til å gi disse videre til sitt folk.


Profetien slår også fast at den forjettede profeten skal tale ”i mitt navn” (det vil si i Guds navn), og at Gud vil ”kreve til regnskap” enhver som ikke lytter til ham. Det betyr at enhver som vender det døve øret til, utsetter seg for straff. Vi hører også at den som løgnaktig hevder at en profeti oppfylles gjennom en, skal lide døden. Når vi tar alle disse bestemte forutsetninger i profetien i betraktning, må vi trekke den slutning at i det minste fram til Jesu tid, var det ikke stått fram noen profet som svarte til denne beskrivelsen. Når vi drar på leting etter den profet som oppfylte denne profetien, kan vi derfor utelate alle de profeter som kom i tidsrommet mellom Moses og Jesus. Tilbake står bare Jesus, som har en stor tilhengerskare, og som av sine tilhengere blir ansett for å være den siste læremester som Gud har sendt til denne verden. Når vi nå i tur og orden prøver profetiens forutsetninger med Jesus, ser vi at det ikke klaffer.


For det første: Den forjettede profeten skal være en lovbringende profet. Var Jesus en lovbringer? Har han brakt til verden en ny lov for å erstatte en gammel? Jesus har klart sagt: ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” (Matt. 5:17-18). Jesu tilhengere gikk så langt som til å erklære: ”Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse...” (Gal. 3:12-13). Jesus hevdet ikke å bringe noen ny lov, og hans tilhengere betrakter loven som en forbannelse. Hvordan kan man så si at Jesus og hans tilhengere har oppfylt profetien i 5. Mosebok?

 

For det annet: Den forjettede profeten skulle ikke stå fram blant israelittene, men ”av deres brødres”, og Jesus var israelitt. Når denne kjensgjerning settes fram for representanter for kristendommen, sier de vanligvis at Jesus ikke hadde noen jordisk far, og at han derfor kan sies å være en av ”Israels brødre”. En slik tankekonstruksjon er imidlertid uholdbar. Profetien taler om brødre. Og dette står da for et folk fra hvis rekker den forjettede profeten skulle komme. Jesus står alene som Guds sønn. Om det hadde fantes andre sønner av Gud, så ville profetiens beskrivelse kunne ha passet ham. Men bortsett fra dette går det klart fram av Bibelen at Kristus skulle være av Davids ætt. (Salm. 132:11, Jer 23:5). Jesus kunne nok frasi seg sin israelittiske herkomst fordi han ikke hadde noen jordisk far. Men da var han ikke lenger noen sønn av David, og så ville ikke profetien i salmene som omhandler Kristus gjelde ham.

 

For det tredje: Profetien sier ”jeg vil legge mine ord i hans munn”, men evangeliene består ikke av ord som Gud la i Jesu munn. De forteller oss historien om Jesus og beretter om det han sa i noen av sine offentlige taler, og videre om hva hans disipler sa og gjorde i forskjellige tilfeller.

 

For det fjerde: Den forjettede skulle være en profet, mens Jesus etter kristen oppfatning ikke var noen profet, men Guds sønn. Hvordan kan så beskrivelsen i profetien passe på Jesus?

 

For det femte: Vi leser i profetien ”ord, som han skal tale i mitt navn”. Så underlig det enn kan høres, så finnes det i evangeliene ikke et eneste eksempel på ord som kan sies å være mottatt av Jesus fra Gud med befaling om å bringe dem videre til de mennesker han var læremester for.

 

For det sjette: Vi finner i profetien ordene ”han skal tale til dem alt det jeg byder ham”. Ifølge dette skulle den forjettede profeten gi verden en fullstendig og omfattende lære. Men Jesus hevdet aldri å ha en slik oppgave. Han betraktet seg selv som forløper for en større læremester som skulle komme. Vi leser i Joh. 16:12-13: ”Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere.”

 

Av disse versene går det fram at profetien i 5. Mosebok ikke gikk i oppfyllelse med Jesus. Av dette må vi derfor kunne slutte at både Det gamle testamente og Det nye testamente forutsa kommet av en profet etter Jesus, som skulle føre verden ”til hele sannheten”, og stadfeste Guds navn på jorden til alle tider. Vi vil hevde at åpenbaringen av Quranen og Den hellige profeten Muhammads komme betegner oppfyllelsen av profetien i 5. Mosebok.