Introduksjon til Islam

Troen på Profetene

Den fjerde grunnleggende trosartikkelen i Islam er troen på alle profeter. Denne artikkelen er faktisk en logisk konklusjon av den tredje. Den samme filosofien som understreker troen på alle Bøker, nødvendiggjør også troen på alle profeter. Den hellige Koranen omtaler mange profeter, der flertallet tilhørte rekken som kom fra Midtøsten, fra Adamas og frem til Muhammadssa tid. Men det finnes visse unntak fra denne regelen. Det er to ting som er nevnt spesifikt i den hellige Koranen i forbindelse med dette emnet:

a) Selv om en del profeteres navn og korte beretninger ble åpenbart for Islams hellige grunnlegger, er ikke listen på noen måte fullstendig. De nevnes bare som eksempler og det finnes svært mange profeter som ikke står nevnt i Koranen.

b) Blant rekken av profeter som omtales spesifikt, er det visse navn som ikke ser ut til å tilhøre Israels profeter. Mange fortolkere tror derfor at disse profetene er ikke-arabere, som er inkludert i rekken for å representere omverdenen. For eksempel er navnet Dhul-Kifl nevnt i rekken av profetene som er helt ukjente i arabiske og semittiske referanser. Noen lærde synes å ha sporet dette navnet til Buddha, som kom fra Kapeel, som da hovedstaden i en liten stat på grensen mellom India og Nepal. Ikke bare hørte Buddha til Kapeel, men han ble ofte referert til som ”av Kapeel”. Det er nettopp dette som er betydningen av ”Dhul-Kifl”. Man må ta i betraktning at konsonanten ”p” ikke finnes i arabisk. Det nærmeste man kommer er da ”fa” Så, Kapeel oversatt til arabisk blir Kifl.

 

Bortsett fra bevisene i den hellige Koranen, finner vi referanse som er kontroversiell blant kommentatorene. Det er en tradisjon rapportert fra den hellige Profetensa som omhandler en navngitt indisk profet. Med hans egne ord:

"Det var en Guds profet i India, som var mørk i huden og hans navn var Kahan." [1]

 

Nå vil enhver kjenner av de indiske religioners historie umiddelbart forbinde denne beskrivelsen med Krishna, som i hinduistisk litteratur er nøyaktig beskrevet som en med mørk hudfarge. I tillegg legges tittelen ”Kanhaya” til hans navn. ”Kanhaya” inneholder de samme konsonantene; k, n, h, som Kahan. Det er ingen ubetydelig likhet. Om noen ikke-arabisk profet blir nevnt med navn eller ikke, er kun en akademisk diskusjon. Men det er ingen tvil om at Koranen ikke bare pålegger enhver muslim å tro på alle profetene, men også tydelig informerer om at det i enhver del av verden og til alle tider har blitt oppreist sendebud og profeter av Gud.

 

Denne prinsipielle troen på sannheten til profetene, både de som var religionsgrunnleggere og de underordnede profetene, er en unik deklarasjon av Koranen som er fraværende i alle andre guddommelige bøker. Den kaster lys over skapelsens allmenngyldighet så vel som Islams. Hvis Koranens påstand om å være en lære for hele verden er sann, må den også erkjenne alle profeters sannhet. Ellers vil tilhengerne av så mange forskjellige religioner ikke finne noen bro som binder dem sammen med Islam.

 

Det å erkjenne sannheten av samtlige Bøker og det å erkjenne sannheten til alle profeter, er en revolusjonerende deklarasjon som har mange fordeler for mennesket i sin helhet. Blant annet rydder denne veien med stor styrke for interreligiøs fred og harmoni. Hvordan kan man ha fred med tilhengere av andre religioner hvis man oppfatter dem som bedragere, og man selv monopoliserer sannheten til kun å gjelde de som er av ens egen tro?

 

Det er en universell observasjon at tilhengerne av forskjellige religioner vet svært lite om de dogmatiske sidene ved sin egen tro. Det er det etablerte presteskap eller andre ledere som ser ut til å være i besittelse av religiøs kunnskap, og det er til disse at vanlige folk henvender seg når de søker religiøs veiledning. Slike ledere er langt mer følsomme for spørsmål om deres profeters og guddommers ære enn de faktisk er av Gud og Hans ære.

 

Bortsett fra Islam er det ingen annen religion hvis guddommelige bok bærer vitnesbyrd om sannheten til andre religioners grunnleggere. Mangelen på å erkjenne sannheten til andre profeter enn deres egne har isolert religioner fra hverandre. Enhver hevder å ha monopol på sannheten, og ser på andre profeter en deres egne som løgnere. Selv om dette ikke kommer så sterkt til uttrykk i det daglige livet, forblir den harde virkeligheten den, at hvis noen tar sin tro på alvor, må de betrakte alle andre religioner som falske, inkludert deres opphav. Det er umulig å tenke seg en kristen, en ekte troende av kristendommen i dag, som vil vitne om at Buddha, Krishna og Zarathustra var sanne. Særskilt det kristne standpunktet til Islams hellige Profetsa, er akkurat som nevnt over; de er nødt til å utrope ham som en løgner, ellers er det eneste alternativet for dem å bli muslimer. Orientalistene, når de diskuterer dette emnet, har alltid hatt denne klare innstillingen, og mange blant dem har gått så langt at de åpent viser fiendskap mot Islams grunnlegger; på det grunnlag at han må være en falsk profet. Det samme gjelder også for de andre religioner.

 

Selv om vi til daglig ikke ser slike klare eksempler på uhøflighet og fornærmelse, er det slik at enten man holder sine oppfatninger til seg selv eller uttrykker dem åpent, så forblir barrierene der fremdeles. Det er klart ut fra dette at tilhengerne av alle religioner har isolert sine sinn fra andre, og skillet mellom sannhet og løgn, rett og galt, lykkes i å forhindre en religiøs harmoni som er så nødvendig for mennesket i dag.

 

Selvfølgelig finnes det siviliserte og utdannede kristne i verden, som av høflighet ikke ville fornærme muslimer ved å erklære den hellige Profetensa av Islam for løgner. Likevel har de kristne intet valg på grunn av sin trå, enn å forkaste sannheten til Islams hellige grunnlegger. Hva en muslim angår, er saken totalt annerledes. Når han omtaler Jesus Kristus, Moses, Krishna eller Buddha med ærbødighet og kjærlighet, gjør han det fordi han ikke har noe annet valg. Det er en grunnleggende del av hans tro å ikke bare fremvise menneskelig høflighet, men han må oppriktig tro på deres sannhet og ære. I lys av dette ser vi at denne trosartikkelen ser ut til å ha viktighet av globale dimensjoner. Denne etablerer interreligiøs fred og harmoni, og skaper en virkelig atmosfære av gjensidig tillit og kjærlighet. På samme måte som Guds Enhet, har også denne den særegne evnen av å være uerstattelig – det finnes ingen andre alternativer.

 

Den utlovende Messias, Hadhrat Mirza Ghulam Ahmadas fra Qadian, har oppsummert den islamske troen på andre profeter på følgende måte:

"Et av prinsippene som former grunnlaget for min tro, refererer til de etablerte religionene i verden. Disse religionene har blitt møtt med bred aksept i forskjellige regioner av jorden. De har ervervet seg et omfang i alder og oppnådd et stadium av modenhet. Gud har informert meg, at ingen av disse religionene var falske ved sin opprinnelse og ingen av profetene var falske." [2]

"Dette er et skjønt prinsipp som fremmer fred og harmoni, og som legger grunnlag for forsoning, og som hjelper menneskets moralske tilstand. Alle profeter oppreist i verden, uansett om de var fra India eller Persia eller Kina eller noe annet land; vi tror på at de var sanne, hver eneste av dem." [3]

 

Ved fastsettelsen av dette faktumet, at det må ha vært profeter fra Gud over alt i verden og til alle tider, legges det opp til en universell profets komme. Godtagelsen av en universell profet krever en gjensidighet. Når man forventer at andre skal tro på en man mener er sann, forenkler det om man selv vitner om sannheten til de personer som de andre har en urokkelig tro på.

 

Islam legger derfor grunnlaget for universaliteten til én enkel profet.Koranens påstand om at den hellige Profetensa ble oppreist, ikke bare for Arabia, men for hele menneskeheten er basert på en fornuftig filosofi. Vi finner nevnt i alle religioner en utopisk fremtid eller en gylden tidsalder der hele menneskeheten vil samles under ett flagg. Men det ser ikke ut til at noe grunnlag er lagt for menneskehetens forening i dens tro og dogmer. For første gang i religionenes historie banet Islam veien for en universell religion, ved å erklære at alle verdens folk til forskjellige tider ble velsignet med adventen av guddommelige sendebud.

 

Ifølge den hellige Koranen er profetdømmets institusjon universell og tidløs. Det er to uttrykk som er brukt for å beskrive dette embetet, men det er liten forskjell mellom dem. Begrepet An-Nabi inneholder en bibetydning av profeti. De som Gud utvelger som Sine representanter blir velsignet med kunnskap om visse viktige hendelser i fremtiden. De blir også fortalt om hendelser fra fortiden, som ikke er kjent for folket, og profetens kunnskap om disse fremstår som et tegn på at han blir informert fra et Allvitende Vesen. En slik profeti etablerer profetenes sannhet slik at folk kan underkaste seg dem og godta deres budskap.

 

Det andre uttrykket som brukes om profeter er Al-Rasool eller ”budbringer”. Dette uttrykket refererer til de deler av profetens åpenbaringer som omhandler viktige budskap som må overleveres menneskeheten på vegne av Gud. Budskapene kan inneholde et nytt sett med lover, eller rett og slett advare folk mot deres fortidige feil i forbindelse med de allerede åpenbarte lover.

 

Begge disse funksjonene samles i én person, og på så måte er kan alle profeter betegnes som budbringere, og alle budbringere betegnes som profeter.

 

Ifølge Islam er alle profeter mennesker, og ingen av dem besitter overmenneskelige egenskaper. Hvor enn profeter tilskrives mirakler som antyder en overmenneskelig karakter, så forkaster den hellige Koranen dette kategorisk. Det å oppreise de døde er et slikt mirakel som tilskrives enkelte profeter. Selv om slike beskrivelser er å finne i mange guddommelige eller religiøse skrifter, så skal de ifølge Koranen ikke tas bokstavelig, men metaforisk. Det tillegges Jesusas at han oppreiste de døde til nytt liv. Men den hellige Koranen sier det samme om den hellige profeten Muhammadsa. Med samme ordvalg brukes om hans mirakel av åndelig gjenopplivning. Det samme er tilfellet med skapelsen av fugler av leire som senere flyr i Guds navn. Dette er bare en metaforisk beskrivelse av de menneskene som har steget til store åndelige høyder sammenlignet med verdslige mennesker.

 

Ingen profet er skjenket et eksepsjonelt langt liv som skiller ham eller høyner ham over broderskapet av profeter som han tilhører. Heller ikke er det nevnt noen profet som er blitt oppreist kroppslig, for å tre tilbake til det fjerntliggende i universet. Der noe slikt hevdes, er det kun en åndelig oppstigning som er ment, og ikke en kroppslig. Den hellige Koranen erklærer kategorisk at slike egenskaper går imot profetenes karakter. Da Islams hellige grunnlegger ble krevd av Bokens folk at han fysisk skulle gå opp til himmelen og hente tilbake en Bok, så var svaret som Gud lærte ham simpelthen dette:

"Si: Hellig er min Herre (og fri for alle mangler). Jeg er bare et menneske, et sendebud." [4]

 

Dette svaret tilbakeviser alle påstander om andre profeter som antas å ha steget fysisk opp til himmelen. Det argumentet som impliseres i dette svaret er at verken vanlige mennesker eller profeter kan stige opp til himmelen kroppslig, ellers kunne også den hellige profeten Muhammadsa gjenta samme mirakel. Vektleggingen av profetenes menneskelige karakteristikker og deres begrensinger, er et av de vakreste trekk ved den grunnleggende islamske læren. Profeter opphøyes over sine medmennesker, ikke fordi de var begavet med overmenneskelige kvaliteter, men kun fordi de bedre benyttet de kvaliteter som var gitt dem. De forble mennesker selv om de var oppreist til store åndelige høyder, og deres oppførsel er på den måten ikke mulig å etterligne av andre mennesker.

 

Angående profetdømmets kontinuitet, hevder Islam bestemt at den hellig profeten Muhammadsa av Islam, er den siste lovbringende profet, og at den hellige Koranen er den siste lovgivende guddommelige Bok, fullendt og beskyttet til tidens ende. Det er åpenbart at en Bok som er fullkommen og også beskyttet fra interpolasjon, er hevet over forandring. I begge henseender er forandring uberettiget. Så lenge en bok er fullendt og beskyttet fra menneskelig innblanding, så kan ingen forandring rettferdiggjøres.

 

Når det gjelder ikke-lovgivende profetdømme, er muligheten for dens fortsettelse tydelig nevnt i Koranen. Også her er det klare profetier om den hellige grunnleggeren av Islam og om den hellige Boken, Koranen. Følgende vers fra sure Al-Nisa etterlater ingen tvil:

"Og den som adlyder Allah og dette Sendebud – slike skal være blant dem Allah har vist Sitt velbehag, nemlig: profetene, og  de sanndru, og martyrene, og de rettferdige, og disse er de beste feller." [5]

 

Kort sagt er Islam erklært i Koranen som den siste perfekte religionen til gavn for menneskeheten, etter hvilken ingen ny lære vil bli åpenbart for å oppheve Islams lære. Heller ikke vil det bli født noen ny uavhengig profet utenfor Islams rammer; en eventuell ny profet vil være fullstendig underordnet den hellige profeten Muhammadsa.

 

Profeter har alltid kommet for å overlevere et budskap. Det budskapet var ikke begrenset til kun å dekket trosområder, men det dekket også utøvelse og utførelse av trossetninger. Lærene deles inn i to hovedkategorier:

  1. Hvordan man skal forbedre sin relasjon til Gud.
  2. Hvordan man skal oppføre seg i forhold til sine medmennesker.

Disse to kategoriene dekker faktisk alle aspekter av religiøse lover. Vi kan her ikke inngå i noen detaljert diskusjon om hvordan denne oppgaven utføres til perfeksjon i Islam, men det ville kanskje være passende å illustrere noen få viktige trekk ved denne læren med universell karakter.

 


[1] Tarikh-i-Hamdaan Dailami Baab-ul-Kaaf. Se Pocket Book, side 854 av Malik Abdur Rehman Khadim, 6. utgave, 1952.

[2] Tohfa Qaisarija, s. 256, Rohani Khazain bind 12.

[3] Tohfa Qiasarija, s. 259, Rohani Khazain bind 12.

[4] Sura Bani Israeel, kap. 17 vers 94

[5] Sura Al-Nisa, kap. 4 vers 70

Kontakt oss

Baitun-Nasr moskè

Søren Bulls vei 1
1051 Oslo

E-post:
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Imam tlf.:
954 66 383

Skolebesøk tlf.:
412 35 366

Pressekontakt:
tlf. 977 67 606 epost:Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Twitter: @AMJ_Norge /
@Furusetmoske

Facebook: AMJ Norge /
Furuset moske - Baitun Nasr

Postadresse:
Postboks 200 Furuset, 1001 Oslo