Politisk fred

 

POLITISK FRED

Politisk fred er emne som må studeres nøye både på det nasjonale og på det internasjonale plan.
Når det gjelder det nasjonale politiske system. vil kriteriet alltid'
være om det er godt eller dårlig for folket. Videre må vi undersøke om skylden for folks elendighet og misnøye ligger i selve det politiske systemet. eller om årsaken er å finne andre steder. Ligger problemet i selve systemet, eller er skylden å finne hos de personer som styrer? Er et umoralsk, egoistisk, grådig og korrupt lederskap som er kommet til makten ved demokratiske metoder, virkelig bedre og mer tjenlig for samfunnet enn et godartet diktatur. for eksempel?
I arbeidet med å etablere og bevare internasjonal fred. har Islam
gode råd å gi til dagens politikere.
Islam er nøye på at der utvises absolutt moral på alle felt av men- neskenes aktiviteter. - også det politiske.

IKKE TOTAL AVVISNING AV NOE POLITISK SYSTEM

Vi kan begynne med å merke oss at Islam ikke fremholder noe politisk system som det eneste godtatte fremfor alle andre.
Uten tvil taler den Hellige Koran om et demokratisk system der lederne velges av folket, men det er ikke det eneste systemet som anbe- fales. Det kan da heller ikke være noen hovedsak for en universell religion å velge ut et enkelt system uten å ta hensyn til det faktum at ikke noe system til alle tider vil være gangbart i alle deler av verden og i alle samfunn.
Ikke engang i de mest utviklede nasjoner i verden har demokratiet nådd opp til det høye nivå som ligger i menneskets politiske visjoner. Kapitalismens oppvekst og dannelsen av mektige samfunns-maski- neri i de kapitalistiske landene, gjør at virkelig demokratiske valg ikke kan bli avholdt noe sted.
I tillegg har vi et voksende korrupsjonsproblem, samtidig som Mafi-
aen og andre pressgrupper også har en rolle å spille. Man kan utvil- somt konkludere med at demokratiet ikke engang kan sies å være i trygge hender i verdens mest demokratiske land. Så hvordan skal det da kunne fungere i den Tredje Verden?
Det vil være urealistisk og helt uten grunnlag å hevde at vestlig form for demokrati kan benyttes i afrikanske, asiatiske og sør-ameri- kanske land. eller også i verdens såkalte islamske stater.
Min oppfatning er at den islamske lære ikke forkaster noe spesielt politisk system; dette valget må tas ut fra folkets vilje og landets histo-

riske tradisjoner. Islam fastsetter ikke det politiske systemet. men set- ter opp regler for hvordan dette systemet bør skjøtte sin gjerning.
Når landet blir styrt etter visse islamske regler og normer slik at befolkningens rettigheter blir ivaretatt, kan forskjellige politiske system som f.eks. føydalisme, monarki, demokrati, O.S.v. benyttes under Islam.

MONARKI

Gjentatte ganger nevner den Hellige Koran monarki, uten å for- dømme det som institusjon.
En israelsk profet minner israelittene om Talut:

Og deres profet sa til dem: ((Allah har innsatt 'l'alut til konge over dere.» De sa: ((Hvordan kan kongemakten tilkomme ham over oss når vi har større rett til kongemakten enn han, og han ikke er blitt skjenket en mengde rikdom?» Han sa: ((Sannelig, Allah har utvalgt ham over dere og forøket hans styrke i viten og kropp.» Og Allah gir Sitt rike til hvem Han vil. Og Allah er gavmild, allvitende. (Kap. 2: AI-Baqarah: 248)


Monarki nevnes også i den mer utvidede betydning at folket selv er monarker:

Og da Moses sa til sitt folk: mitt folk, ihukom Allahs nåde mot dere da Han oppvakte profeter blant dere og gjorde dere til konger, og Han gav dere hva Han ikke gav andre av folkeslagene.» (Kap. 5: Al· Ma'idah: 21)

Videre er det herredømmet man vinner seg ved erobringer ikke sett på som særlig positivt, noe vi kan se av det dronningen av Saba har å fortelle sitt høyeste råd:

Hun sa: «Når konger erobrer en by, stifter de ufred i den og gjør fol- kets mektigste til de laveste. Og slik vil de (alltid) gjøre. (Kap. 27: AI-Naml: 35)
Konger kan selvsagt, akkurat som demokratisk valgte ledere, være både av det gode og det dårlige slaget.
Men den Hellige Koran nevner en kategori konger som var innsatt av Gud Selv. Det var slike som kong Salomo (as), ikke bare konge slik jødene og de kristne forstår tittelen, men også i egenskap av Guds profet, ifølge den Hellige Koran.
Dette viser oss at profetembedet og lederskapet til tider forenes i og samme person, som da er en leder direkte innsatt av Gud.
Den Hellige Koran nevner også en annen type lederskap som er en del aven profets autoritet. Følgende vers gir eksempel på det:

Å dere som tror, adlyd Allah og adlyd Sendebudet og dem som har myndighet blant dere, og hvis dere strides om noe, så henvis det til Allah og Sendebudet, hvis dere tror på Allah og den ytterste dag. Dette er det beste og sluttelig det skjønneste. (Kap. 4: Al-Nisa: 60)
Dette verset er ikke der bare for å nevne lederne, det viser oss også at i henhold til den Hellige Koran er det ikke alltid flertallets mening som er den rette. Det er mye mulig at en stor majoritet av folket ikke vil anerkjenne de gode lederegenskapene i en spesiell person, og derfor vil protestere dersom vedkommende skulle utnevnes som leder over dem. Etter alle politiske kriterier ville da innsettelsen hans betegnes som diktatorisk. Valget ville nok være imot folkets vilje, men det ville uten tvil være i folkets interesse.

Den svakhet som ligger i den demokratiske form for valg, er at pub- likum som oftest dømmer utfra overfladiske inntrykk og øyeblikkets popularitet. De er ofte ute av stand til selv å bedømme hvilke ledere som vil tjene deres sak på beste måte.
Man ser fra Guds utvalgte folks historie. at der har vært tider da der krevdes guddommelig inngripen for at de skulle overleve politisk. I slike situasjoner tar Gud valget av konge, hersker eller leder i Sine Egne hender. Man må ikke av den grunn trekke den slutning at alle monarker og ledere er innsatt av Gud, eller i det minste velsignet av Ham. Denne vrangforestilling som har vært så utbredd innen det mid- delalderske kristne system, støttes ikke av den Hellige Koran. For eksempel klager kong Richard: «Ikke de samlede vanne fra de ville, forblåste hav, kan vaske salvelsen aven salvet konge.» (Shakespeare)

DEFINISJON AV DEMOKRATI

Selv om begrepet demokrati stammer fra det gamle Grekenland, så er det basert på Abraham Lincoln's korte beskrivelse fra Gettysburg; et styre av folket. ved folket og for folket. I sannhet en interessant klisje, men sjelden å se utøvd til fulle noe sted i verden.
Tredje del av denne definisjonen; for folket. er svært vag og full av faremomenter. Hva kan man med hundre prosent sikkerhet påstå er
«for folket»? I et system der flertallet styrer, kan man ofte befinne seg i den situasjonen at det som sies å være «for folket» kun er for flertallet av dem og ikke tjener det resterende mindretall.
I et demokratisk system er det vanlig at viktige avgjørelser tas ute- lukkende på grunnlag av absolutt flertall. Dersom man går saken nøye etter i sømmene, kan man likevel komme til å oppdage at det var mindretallet som sto bak avgjørelsen, fikk den gjennom på demokra- tisk vis og slik tredde den nedover hodet på flertallet. En av de utallige mulighetene ligger i at det ledende parti stemmes inn til makten gjen- nom at de vinner de fleste valgkretsene, - noe som ikke nødvendigvis må bety at de har noe reelt flertall. Dersom i tillegg valgdeltagelsen er svært lav, kan det være heller tvilsomt om det styrende parti virkelig støttes av flertallet i befolkningen. Og selv om det skulle vise seg at partiet har folkeflertallet bak seg. kan mange ting skje i løpet av den tiden de blir sittende ved makten. Det kan være at opinionen snur så drastisk at den sittende regjering ikke lenger er noen sann represen- tant for folket. Det er jo faktisk denne forandring av folkemening som kommer til uttrykk hver gang den sittende regjering skiftes ut med en ny.

Endog i de tilfeller der regjeringen beholder sin popularitet hos fol- ket. er det ikke utenkelig at flere av regjeringspartiets medlemmer ved viktige voteringer ut fra partilojalitet stemmer mot egen overbevis- ning. Dersom uenigheten står mellom regjeringspartiet og partiet eller partiene i opposisjon. vil vi svært ofte oppleve at en såkalt flertalls- avgjørelse i virkeligheten er fattet av et mindretall og så mer eller mindre narret på folk.
Vi må også være klar over at meningen om hva som er det beste for folket. kan forandre seg fra periode til en annen. Dersom avgjørel- sene ikke tas ut fra fastsatte prinsipper, men hele tiden med tanke på hva som til enhver tid anses som det beste for folket. - eller i det minste det som partiet måtte anse som det beste. - vil vi få en stadig omleg- ging av de politiske retningslinjer. Det vi tar stilling til i dag, kan anses som en god ting i morgen og en ulykke neste dag.
Det hele kan være en vrien situasjon for den vanlige mann i gata. Det kommunistiske eksperiment. som strakte seg over mer enn et halvt århundre. var tross alt basert på det samme slagordet; «for fol- ket». Og ikke alle sosialistiske stater var diktatur.
Vi må også være klar over at skillelinjen mellom de sosialistiske og de demokratiske statene når det gjelder «styre ved folket», er svært vag og til tider faktisk ikke-eksisterende. Hvordan kan man påstå at ingen av de valgte regjeringene i de sosialistiske landene har kommet til makten «ved folket»? I en totalitær stat har selvfølgelig staten alltid muligheter til å sette opp kandidater på en slik måte at velgerne selv ikke har store alternativet når de går til urnene. Men med unntak av noen få vestlige land kan de samme. eller andre lignende virkemidler. tas i bruk også i land med demokratisk styresett.
Det er faktisk sjelden at demokratiet har frie hender noe sted i ver- den. og at valget virkelig er «ved folket». Fiksede valg. politisk heste- handel, taktisk spill på politisk frykt og engstelse. eller andre lignende korrupte metoder. har svekket demokratiets ånd og innhold slik at det når alt kommer til alt ikke er stort igjen.

ISLAMSK DEFINISJON AV DEMOKRATI

Folket har, ifølge den Hellige Koran, rett til selv å velge det styresett som måtte passe dem. Demokrati. enevelde, stamme-herredømme eller føydalisme er alle gangbare styresett så lenge de anerkjennes av folket som tradisjonelt akseptable i deres samfunn.
Likevel synes det som det er demokratiet som foretrekkes og anbefa- les i den Hellige Koran. Muslimene rådes til å benytte det demokra- tiske system, om enn ikke nøyaktig slik man oppfatter det her i Vesten. Ingen steder i den Hellige Koran presenteres vi for en intetsigende definisjon av demokratiet. Koranen befatter seg bare med de prinsip- per som er av vital betydning; resten overlates til folket selv. Følg dem
og nyt fruktene. eller vend deg fra dem og ta følgene.

TO GRUNNPILLARER I DET ISLAMSKE DEMOKRATI-BEGREP

Der er bare to pillarer i det islamske begrepet om demokrati. Det er:
1. Den demokratiske valgprosess må baseres på full tillit og integritet. Islam lærer at hver gang vi skal avgi stemme, må vi gjøre så i full visshet om at Gud ser oss og stiller oss til ansvar for våre avgjørelser. Stem på dem som er pålitelige. og som best vil kunne oppfylle sine for- pliktelser overfor landet. Det ligger i dette at de stemmeberettigede har ansvaret for å bruke sin stemme rett, hvis der da ikke viser seg å være forhold de ikke har kontroll over, eller der er forskjellige begrensnin-
ger .eller hindringer i forbindelse med stemmeretten.
2. De styrende organer må utøve sin myndighet med absolutt rett- ferdighet.
Den andre pillaren i islamsk demokrati er at når man tar en avgjø-
relse, skal den tas på grunnlag av absolutt rettferdighet. Uansett om saken er politisk, religiøs. sosial eller økonomisk. så må man aldri gå på kompromiss med rettferdigheten. Etter at regjeringen er dannet, bør også all votering innen partiet foregå på grunnlag av rettferdig- het. Man må alså ikke la parti-interesser eller politiske hensyn virke inn på de avgjørelser man tar. I det lange løp vil alle avgjørelser som tas på et slikt grunnlag. i sannhet være «av folket. ved folket og for

GJENSIDIG KONSULTASJON

Demokratiets innhold diskuteres inngående i den Hellige Koran, og selv om monarkiet aldri forkastes som noen ureligiøs eller ugudelig institusjon, så er rådet til muslimene helt tydelig at demokratiet er å foretrekke fremfor ethvert annet styresett.

Den Hellige Koran beskriver det ideelle muslimske samfunn slik:

Hva dere enn mottar er det (kun) enforsyningfor dette liv. Men det som er hos Allah er bedre og varigere for dem som tror og stoler på sin Herre. De som unngår de store synder og de skjendige ting, og som gir når de vredes, og de som svarer sin Herre (med lydighet) og opprett- holder bønnen. og hvis lover gjensidig rådslagning, og som gir ut av det Vi har forsynt dem med, og som forsvarer seg når overgrep
mer dem. (Kap. 42: AI-Shura: 37-40)
De arabiske ordene AMRO HUM SHOORA BAINAHUM (hvis lover gjensidig rådslagning), sikter til det muslimske samfunnets politiske affærer. Det viser tydelig at regjerings-avgjørelser fattes gjennom gjensidig konsultasjon, hvilket selvsagt minner oss på første del av definisjonen på demokrati; d.v.s. «av folket». Folkeviljen blir ved gjen- sidige konsultasjoner den utøvende vilje.
Andre delen av definisjonen på demokrati, er «ved folket», Det er dette det refereres til i følgende vers:

Sannelig, Allah befaler dere at dere gir den betrodde myndighet til dem som er den verdig. (Kap. 4: Al-Nisa: 59)

Meningen er at alltid når man benytter seg av sin stemmerett, skal man plassere ansvaret for landet der hvor det rettmessig hører hjemme.

Folkets rett til selv å velge sine ledere. nevnes selvsagt også. men ikke så inngående. Hovedvekten legges på hvordan man utøver denne retten. Muslimene minnes på at dette ikke bare er et spørsmål om hva de selv måtte ønske. Det er mye mer enn det; det er et spørsmål om nasjonalt ansvar. Dette er en tillit som vises deg. og da blir ikke valg- mulighetene så mange. Du må vise deg ditt ansvar bevisst ved å utøve din rett med ærlighet. integritet og uselviskhet. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme.
Mange muslimske lærde siterer dette verset for å vise at Islam står
for det samme demokratiske begrep og system som det vi finner i den vestlige politiske filosofi. men det er bare delvis tilfellet.
Systemet med gjensidig konsultasjon som nevnes i den Hellige Koran. gir intet rom for det moderne vestlige demokratiets partipoli- tikk. ei heller går det god for den stil og den ånd som hersker under de politiske debattene i de demokratisk valgte parlamenter og regjerin- ger. Men vi har nå gått så detaljert gjennom denne saken. at det får være tilstrekkelig for denne gang.
Når det gjelder andre del av demokrati-definisjonen. bør man også merke seg at ifølge begrepet om gjensidig konsultasjon så tilhører stemmeretten den stemmeberettigede nesten helt uten at der er noen form for tilhørende forpliktelser eller klausuler av noe slag.
Ifølge den gjengse oppfatning av demokrati, kan velgeren stemme på en dukke om han måtte ønske det. eller han kan slenge stemmesed- delen i søppelbøtta i stedet for å legge den i stemmeurnen. Ingen kan gjøre noe med det. og man kan heller ikke klandre ham for å kaste vrak på noe demokratisk prinsipp av den grunn.
Ifølge den Hellige Koran derimot. er ikke velgeren enerådende hers- ker over sin egen stemme; han er forvalter av den. Som forvalter må han etter beste evne søke å plassere det betrodde gods der det rettmes- sig hører hjemme. Han må være årvåken og hele tiden klar over at Gud holder ham ansvarlig for hans handlinger.
Slik Islam ser på saken. bør et medlem av et politisk parti som har nominert en kandidat som vedkommende ikke kan gå god for. heller trekke seg fra partiet enn å stemme for en han selv mener ikke har kvalifikasjoner til å ivareta den aktuelle stillingen. Han har ikke lov til å la partilojalitet påvirke det valget han tar.
Altså må man oppfylle sine forpliktelser etter beste evne. Enhver velger må utøve stemmeretten sin under valgene. dersom han da av en eller annen grunn ikke skulle være ute av stand til det. Dersom han ikke gjør dette. har han ikke oppfylt sine forpliktelser. Når mengder av velgere avstår fra å stemme. det meldes til tider fra USA om valg- deltagelse på bare rundt 50%. så er dette forhold det ikke finnes rom for innenfor det islamske begrepet om demokrati.

FORVIRRING ANGÅENDE DEN SANNE NATUR AV ISLAMSK STYRE

Det er etterhvert blitt svært så populært blant vår tids muslimske poli- tiske tenkere å hevde at Islam står for demokrati. I henhold til deres politiske filosofi har Gud den endelige autoritet. og derfor tilhører her-
redømmet Ham.

GUDDOMMELIG AUTORITET

Det absolutte herredømmet tilhører Gud. Den Hellige Koran beskriver
Hans maktområder slik:

Opphøyet være da Allah, den Sanne Konge. Det er ingen Gud unn- tatt Ham, den strålende trones Herre. (Kap. 23: AI-Mu'mimm: 117)
Det fundamentale prinsipp at all rett til å styre i siste instans tilhører Gud. alle herrers Herre. gjentas på ulike måter gjennom den Hellige Koran. Det nevnte vers er bare ett av mange eksempler.
Når det gjelder det politiske styresett. er Guds herredømme beskre- vet på to måter:
a) Over alt annet står loven (Sharia) slik den gis i den Hellige Koran. måten den Hellige Profet (sa) levde ut dens lære på, og også de aner- kjente tradisjoner som man har om ham fra de tidligste muslimer. Her finner vi lovens grunnleggende retningslinjer, og ingen demokratisk valgte styresmakter har rett til å forandre Guds uttalte vilje.
b) Det kan ikke godtas noen form for lovgivende prosesser som strider mot dette nevnte prinsipp.
Men dessverre er der ingen enighet mellom de forskjellige islamske sekters lærde menn om hva som er Lovens (Sharias) klare og utvety- dige ord. Alle de lærde er enige om at lovgivningen er Guds domene og at Han har uttrykt Sin vilje gjennom de koranske åpenbaringer Han ga til Sin Hellige Tjener Muhammad (sa).
Det mest utbredde synet på hvordan islamske styresmakter skal utøve sine daglige administrative oppgaver og gjøremål, er at regje- ringen, som folkets representanter, blir et instrument for Guds vilje. Og siden herredømmet tilhører folket fordi Gud har delegert makten til dem, så er dette et demokratisk system.

MULLAHISME

Dette er det strenge synet vi finner hos de såkalt ortodokse som forsø- ker å komme til forståelse med den muslimske befolknings demokra- tiske tendenser på det grunnlag at det er Mullah'en (nærmest en muslimsk «skriftlærd»), på grunnlag av Sharia, som har siste ord når det gjelder å fastslå gyldigheten av enhver demokratisk av avgjørelse.
A godta dette vil være det samme som å legge den endelige lovgi-
vende autoritet i hendene, - ikke på Gud, - men på enten de ortodok- ses eller andre retningers presteskap. Når man på bakgrunn av de fundamentale uenigheter som gjør seg gjeldende i dette muslimske presteskapet angående hva som er og hva som ikke er Sharia, tenker seg denne fryktinngytende makt plassert i deres hender, fremstår kon- sekvensene som helt forferdelige . Det er så mange lovretninger blant de ortodokse. Endog innen og samme retning er ikke alltid de lærde enige om alle spørsmål. Videre ser vi også at deres oppfatning av Guds vilje slik den kommer til uttrykk gjennom Sharia, har forandret seg gjennom de forskjellige epoker i historien.
utgjør en svært kompleks utfordring til dagens islamske ver- den: en utfordring man enda ikke synes å ha funnet noen løsning på. Muslimske intellektuelle blir stadig mer klar over at det eneste preste- skapet synes å være enige om, er kravet om tvungen innføring av Sharia.
Den iranske revolusjon har øket Mullah'enes appetitt også i andre land hvor Sunni-muslimene er i flertall. Tanken er; når Khomeini kan klare det, hvorfor kan ikke de også? Bak alt dette ligger deres drøm- mer, - deres egen fantasiverden.
Folkemassene er forvirret. Hva vil du foretrekke; skal Guds og den Hellige Profets (sa) ord lede vei og danne grunnlaget for politikken, eller skal den dannes av menn i et gudløst og gudsfornektende sam- funn? Dette er et svært vanskelig spørsmål for den vanlige mann, som derfor ofte befinner seg i en tilstand av forvirring og usikkerhet. Mas- sene i mange av de islamske land elsker Islam og vil uten betenkelig- heter dø for Guds vilje og æren til Islams Hellige Profet, må Allahs fred og velsignelse være over ham. Likevel er det ett eller annet i selve opp- legget som gjør dem forvirrede, usikre og svært urolige. På tross av sin kjærlighet til Gud og den Hellige Profet (sa), plages de av mange dige minner om tidligere styresmakter som enten var under Mullah'e- nes innflytelse eller utnyttet Mullahismen til egen politisk vinning.

De muslimske politikere synes å være splittet og ute av stand til å bestemme seg. Noen kan ikke dy seg for å utnytte situasjonen ved å slå seg sammen med Mullah'ene og gi dem sin støtte. Selvfølgelig nærer de et hemmelig håp om at når valgets dag kommer, så er det dem, og ikke Mullah'ene, som vil velges til Sharias trauste voktere. Folket vil velge å ha dem til å tolke Sharia i stedet for Mullah' ene. Livet vil tross alt være lettere og mer jordnært under deres styre enn under de strenge og kompromissløse «himmelske voktere». Det finnes noen politikere som er mer samvittighetsfulle enn som så; det er de mer fremsynte, som forstår at dette er et farlig spill. Dessverre utgjør de etter hvert et svinnende mindretall. Politikk og hykleri ser ikke ut til å trives sammen med sannhet og samvittighet, eller for den saks skyld med en hvilken som helst annen edel egenskap. I det store og det hele heller de intellektuelle mer og mer til demokratiet. De elsker Islam, men mener virkelig at det er den Hellige Koran selv som legger frem demokratiet som politisk filosofi:

Og som svarer deres Herre (med og opprettholder bønnen, og lover gjensidig rådslagning, og som gir ut av det Vi forsynt dem med. (Kap. 42: 39)

... Og spør dem til råds i ledelsen. Men når du besluttet deg, så sett din lit til for AIla elsker dem som setter sin lit (til Ham). (Kap. 3: AI-Imran: 160)

Som et resultat av denne tautrekkingen mellom de ulike frakSjo- nene, befinner unge muslimske land, som f.eks. Pakistan, seg i et eneste virrvarr av motsetninger og forvirring. Velgerne føler en dyp motvilje mot å få et større antall Mullah'er inn i landets konstituerte forsamlinger igjen. Endog når gløden og iveren for Sharia var på sitt høyeste, var det bare fem til ti prosent av Mullah'ene som ble valgt inn. Når politikerne likevel har bundet seg opp til Guds Lov til gjen- gjeld for Mullah'enes støtte, befinner de seg i en svært lite misunnel- sesverdig posisjon. I sitt indre er de overbevist om at å akseptere Sharia i virkeligheten er et paradoks til prinsippet om at lovgivningen skal foregå i landets demokratisk folkevalgte forsamling.

Dersom Gud er lovens høyeste autoritet, noe ingen muslim kan benekte, vil det være de hellige menn og Mullah' ene som har første- retten til å forstå og definere Sharia. Når saken står slik, vil hele opp- legget med å velge lovgivende forsamlinger være bortkastet og meningsløst. Når alt kommer til alt, består de folkevalgtes oppgave av mer enn bare å sette navnet sitt på de stiplede linjene som Mullah'ene måtte vise dem.
Det er en tragedie at hverken politikerne eller de intellektuelle noen gang virkelig har forsøkt å forstå den form eller de former for styre som den Hellige Koran virkelig foreslår eller anerkjenner.

STAT

Det er ingen strid mellom Guds ord og Guds handlemåte. I Islam er der ingen motsetning mellom lojalitet mot religionen og lojalitet mot sta- ten. Men dette er et spørsmål som går igjen også i de andre religioner.
Vi finner mange tilfeller opp gjennom menneskehetens historie da ulike etablerte stater ble konfrontert med dette spørsmålet.
Spesielt står det Romerske rikets beskyldninger mot de kristne gjen-
nom de tre første århundre av den kristne tidsregning. Det ble hevdet at de var mer lojale overfor kristendommen enn de var overfor den romerske stat. Denne beskyldning fra staten resulterte i de mest gru- fulle og umenneskelige forfølgelser av de kristne, som ble dratt ut av sine hjem, beskyldt for svik og illojalitet mot Keiseren.
Denne striden mellom kirke og stat har alltid vært en viktig faktor i utformingen av Europas historie. Napoleon Bonaparte, for eksempel, beskyldte romersk-katolikkene for splittet lojalitet, og forlangte at deres lojalitet først av alt måtte være til den franske stat og det franske folk. Ingen pave i Vatikanet hadde lov til å styre romersk-katolikkenes anliggender i Frankrike, og romersk-katolisismen skulle heller ikke ha noen innvirkning på statlige affærer.
I nyere historie har min egen menighet, Ahmadi-muslimene, av samme grunn møtt store problemer i Pakistan. Etter hvert som det middelalderske presteskapet fikk større innflytelse under general Muhammad Zia-ul-Haq, som er den militær-diktatoren som har sittet lengst ved makten i Pakistan, ble Ahmadi-muslimene stadig mer yndede skyteskiver for de urgamle beskyldningene om splittet lojalitet. Under general Zia utstedte endog den pakistanske regjering en form for hvite-bok mot Ahmadi-muslimene, hvor det ble slått fast at Ahma- dier hverken var lojale overfor Islam eller den pakistanske stat.

Den samme gamle galskapen slo rot i nye sjeler. Innholdet var det samme selv om etiketten var en annen.
Den beryktede Salman Rushdie-saken har i senere tid igjen stilt muslimer i Storbritannia og andre deler av Europa overfor det samme problemet med beskyldninger om splittet lojalitet. Selv om denne sakens intensitet ikke nådde de helt store høyder, bør man på ingen måte undervurdere den potensielle fare den fører med seg i forholdet mellom de ulike samfunn.

MÅ RELIGIONEN VÆRE HØYESTE LOVGIVENDE MAKT?

Dette er altså et universelt fenomen som dessverre aldri har blitt grun- dig studert. Hverken politikere eller religiøse ledere har noen gang klart å løse problemet med denne vage skillelinjen mellom religion og stat.
For de kristne skulle saken være løst en gang for alle gjennom det
historiske svaret Jesus, fred være over ham, ga til fariseerne:
Da sier han til dem: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» (Matt. 22:21)
Disse ordene inneholder dyp visdom. Her sies alt som trenger å bli sagt.
Religion og statsstyring er to av de mange hjul som driver sam- funnsmaskineriet. Det har i virkeligheten ingen betydning om vi har to, fire eller åtte hjul, så lenge de alle utfører det arbeidet de er satt til og holder seg på sin rette plass. Da vil det ikke oppstå innbyrdes kon- flikter og konfrontasjoner.
I full overensstemmelse med sine tidligere guddommelige lærdom- mer, fullender den Hellige Koran dette temaet med klart å peke ut aktivitetsområdet for hver av disse komponentene i samfunnet. Å tro at der ikke finnes noe skjæringspunkt eller noe sted der religionens og statens interesser overlapper hverandre, vil være å gjøre det hele alt for enkelt. Uten tvil overlapper de hverandre, men dette skjer i samar- beidets ånd. Her er ikke noe forsøk på å monopolisere.
For eksempel blir alltid en stor del av den religiøse moral bygget inn i landets lover. I noen stater utgjør den en forholdsvis liten del, i andre stater er andelen større. Straffen kan være mild eller streng, men den religiøse fordømmelse av de ulike straffbare forbrytelser, er alltid merkbar. Selv om man kan være uenig i mange sekulære lover, vil til- hengerne av de aller fleste religioner velge å unngå å komme i konflikt med de etablerte styresmakter av den grunn.

Dette gjelder ikke bare muslimer og kristne; det gjelder alle verdens religioner. Selvfølgelig er hinduismens lov slik vi finner den i Manu- smarti fullstendig forskjellig fra det sekulære politiske styresett man har i India. Likevel ser det ut til at folk lever i en form for kompromiss.
Skulle man imot de rådende politiske forhold i de forskjellige land påberope seg den religiøse lov i hele dens fylde, ville det uten tvil ende i et verdensomspennende blodbad. Men til all lykke for menneskene, er det ikke slik.
Når det gjelder Islam bør det ikke finnes noe slikt problem, for det endelige og avgjørende prinsipp vi er gitt å leve etter, er prinsippet om absolutt rettferdighet. Dette prinsippet vil alltid være grunnleggende og sentralt for alle de styresmakter som hevder å styre i Islams ånd. Dessverre synes det som de politiske tenkere innen Islam har for- stått lite eller ingenting av dette så vesentlige aspekt vedrørende
islamsk styresett. De klarer ikke å se forskjellen mellom den vanlige kriminallovgivning som omhandler forbrytelser av universell natur, som ikke er grunnet i religionen, og slike overtredelser som er forbudt på religiøst grunnlag. Slike overtredelser er det bare den spesi- elle religionens tilhengere som kan tiltales for.
Disse to kategorier er ikke klart definert. Det er en omfattende grå- sone hvor vanlige forbrytelser kan dømmes på religiøst eller moralsk grunnlag samtidig som det ses på som overtramp av allment askep- terte mellommenneskelige normer. For eksempel er tyveri en forbry- telse som fordømmes og straffes i ulik grad. På samme måte har vi mord, fyll og offentlig uorden, noe som også er helt eller delvis forbudt i mange religioner. Noen religioner fastsetter spesielle reaksjoner for slike overtredelser.
Spørsmålet er da: Hvordan skal en stat takle slike forbrytelser?
Dette spørsmålet reiser igjen et nytt spørsmål; gir Islam i det hele tatt noe klart og veldefinert regelverk som kan følges både av mus- limske og ikke-muslimske styresmakter? Dersom en muslimsk regje- ring på islamsk grunnlag er blitt definert som sådann, så reiser dette igjen svært viktige spørsmål. Kan man for eksempel godta en stat som anser seg selv å være under spesielle religiøse lover og som derfor påtvinger alle sine borgere disse lovene. enten de tilhører den respektive religion eller ikke?

Det er religionens plikt å gjøre lovgivningen oppmerksom på moralske spørsmål. Men det er ikke nødvendig at all lovgivning blir lagt direkte under religionens ansvarsområde.
Når vi har så mange sekter. og så mange avskygninger av ulik tro innen de forskjellige sekter og religioner. vil resultatet ikke kunne bli annet enn totalt kaos og anarki. Ta for eksempel straffen som knytter seg til alkohol. Selv om alkohol er forbudt i den Hellige Koran, så set- ter ikke Koranen selv noen bestemt straff for det. Man støtter seg til visse tradisjoner som det også stilles spørsmål ved innen ulike lovgi- vende retninger. I ett samfunn vil straffen være ting. andre steder noe helt annet. Ofte vil man også finne at loven ignoreres. Slik er det for Islam. og slik er det også for andre trosretninger. Den jødiske loven. Talmud, ville være fullstendig upraktisk. Det samme kan sies om kris- tendommen.
Enhver troende innen de ulike religioner kan praktisere sin tro under en sekulær lov. Han kan stå på sannheten uten at noen statlig lov legger seg opp i mulighetene til å forkynne denne sannheten. Han kan be sine bønner og utføre sin gudsdyrkelse uten at det behøves en spesiell lov som gir ham anledning til å gjøre så.
Man kan også se på dette spørsmålet fra en annen interessant vin- kel. Dersom Islam mener det bør være en muslimsk regjering i de land der det er muslimsk flertall. så må de i rettferdighetens navn også være enige i at andre land. med anderledes flertall. styres ettcr de andre religioners lover. Da vil Pakistan måtte innrømme sin nær- meste nabo. India, å innføre hinduistiske lover for alle indiske stats- borgere. Dette ville i sannhet bety en tragediens dag for over hundre millioner indiske muslimer som dermed ville miste alle sine rettigheter og muligheter til et anstendig liv i landet. Videre; dersom India har rett til å styre landet etter Manusmarti, hvorfor skulle da Israel nektes å styre såvel jøder som hedninger etter Ta1mud? Skulle dette skje, ville livet bli forferdelig vanskelig. ikke bare for Israels befolkning cllers. men faktisk også for mange av jødene selv.
Men Islam kan bare hevde denne tanken om forskjellige religiøse stater i ulike land dersom den går inn for at den islamske Sharia (lov) skal innføres med tvang i de landene som har muslimsk majoritet. Dette ville skape en paradoksal universell situasjon, for på den ene siden ville alle stater. - i rettferdighetens navn. - tillates å påtvinge folket flertallets religion. På den annen side ville enhver handling.

også for landets religiøse minoritet, bli underlagt det strenge styret fra en religion de selv ikke tror på. Dette vil på det groveste være i strid med selve prinsippet om absolutt rettferdighet.
Ingen av forkjemperne for islamsk lov i de såkalte muslimske land har gitt en fyldestgjørende oppklaring av dette dilemmaet eller forsøkt å finne noen løsning. Etter den forståelse jeg har av den islamske lære, bør enhver stat drives etter prinsippet om absolutt rettferdighet, og slik vil da også enhver stat bli en muslimsk stat.
I lys av disse argumenter og det overordnede prinsipp at der ikke må være noen tvang i trosspørsmål, er det ikke nødvendig at religio- nen er den øverste lovgivende autoritet i statens politiske affærer.

ISLAMSK STATSMANNSKUNST

Alle mine studier og undersøkelser har gjort det helt klart for meg at når den Hellige Koran tar opp emnet om statsstyre, skjer det uten at det gjøres noen som helst forskjell på en muslimsk og en ikke-mus- limsk stat.
De instrukser som gis med hensyn til hvordan et land skal styres, gjelder for hele menneskeheten, selv om det først og fremst er de tro- ende det tales til i den Hellige Koran. Koranen om en statsmanns- kunst som er like anvendelig både for hinduer, sikher, buddhister, konfucianere, kristne, jøder, muslimer, o.s.v.
Essensen av denne veiledningen finner vi i det verset vi siterte tid- ligere og også i andre lignende vers som vi vil sitere noen av nå:

Men nei, ved din Herre, de er ikke troende før de gjør deg til dommer
i (alt) det de strides om, og ikke finner noen uvilje i sine sjeler mot det du avgjør, men underkaster segfullstendig. (Kap. 4: AI-Nisa: 66)

Adere som tror, vær dere opprett/lOIde re av rettferdighet, vitner for Allah, om det så også er mot dere selv eller deres foreldre eller deres slektninger. Om det er en rik eller enfattig, så har Allah større rett enn dem begge. Og følg ikke (ondt) begjær slik at dere handler urettferdig. Og hvis dere skjuler (sannheten) eller viker unna, så er Allah sannelig vel vitende om hva dere gjør. (Kap. 4: AI-Nisa: 136)
På dette området er tradisjonene etter Islams Hellige Profet (sa) helt entydige. Han holder enhver hersker og enhver som har autoritet over andre ansvarlig innfor Gud for den måten han behandler sine underordnede på. Men dette er et emne vi har tatt opp tidligere, så det er ingen grunn til å gå videre med det her.
Hovedkonklusjonen etter denne gjennomgåelsen må bli at Islam står for en fullstendig nøytral sentral regjering. Styremåten skal passe like godt for alle statens undersåtter, og religiøse motsetninger og ulik- heter må ikke tillates å ha noen som helst innvirkning.
Islam tilråder i sannhet alle muslimer å følge landets lover i alle verdslige anliggender.

Adere som tror, adlyd Allah og adlyd Sendebudet, og dem som har myndighet blant dere, og hvis dere strides om noe, så henvis det til Allah og Sendebudet, hvis dere tror på Allah og den ytterste dag. Dette er det beste og sluttelig det skjønneste. (Kap. 4: AI-Nisa: 60)
Men når det gjelder forholdet mellom Gud og mennesker, er et område der religionen har den absolutte myndighet. Her har staten ingen rett til å blande seg inn. Når det gjelder menneskets tro, er frihe- ten fullstendig hva angår både sinn og sjel. Det er ethvert menneskes fundamentale rett ikke bare å tro hva han måtte ønske, men også å dyrke Gud eller avguder etter som hans religion eller hans hedenske tro måtte foreskrive.

Ifølge Islam har altså religionen ingen rett til å blande seg inn i de forhold som utelukkende berører statsstyringen, heller ikke har staten noen som helst rett til å blande seg inn i religiøse forhold. Både rettig- heter og ansvarsområder er så klart definert i Islam, at interessekon- flikter overhodet ikke behøver å forekomme. I avsnittet om religiøs fred har vi allerede sitert mange vers som omhandler nettopp dette.
Det er dessverre en tendens i mange sekulære stater at sekulari- seringen utvides langt utover de naturlige grenser. Det samme gjelder teokratiske stater og stater hvor religiøse hierarki har alt for stor innf1ytelse, - men her har selvfølgelig problemene motsatt for- tegn.
Selv om man ikke sympatiserer med dem, kan man til en viss grad forstå de heller skakk-kjørte synspunkter som kommer frem i en stat styrt av religiøse fanatikere. Men når man også møter slike umodne holdninger i den såkalte utviklede og vidsynte befolknin- gen i sekulære samfunn, da er det nesten ikke til å tro. Og dette er ikke det eneste i menneskets politiske adferd som er vanskelig å for- stå.
lenge politikk er så nært knyttet til nasjonale interesser og som nå støtter opp om landets filosofi , kan det ikke finnes noe slikt som absolutt moral. Så lenge politiske holdninger styres av nasjonale for- dommer og partiskhet, og når sannhet, ærlighet, rettferdighet og realt spill settes til side så fort det anses å være i strid med nasjonale interes- ser, - og så lenge dette vedblir å være definisjonen av nasjonallojali- tet, - ja, da vil menneskets politiske adferd alltid forbli tvilsom, kontroversiell og paradoksal.
Den Hellige Koran nevner både styresmaktenes og folkets ansvar og forpliktelser. Vi har nevnt en del av disse forpliktelser i de tidligere avsnittene; - å sørge for borgernes behov for mat, klær, husly og andre livsnødvendigheter; prinsippet om internasjonal hjelp; ansvar både overfor folket og styresmnktene; samspillet mellom dem; absolutt rettferdighet; oppmerksomhet overfor folkets problemer slik at det ikke er nødvendig for dem å skrike opp for å oppnå sine rettigheter.
Under et sant islamsk styresett er det regjeringens ansvar å legge forholdene til rette slik at folket ikke behøver ty til streiker, industriell kamp, demonstrasjoner, sabotasjer eller klager og protester for å få hva de har rett på. La oss se på noen andre forpliktelser:
Den Hellige Koran sier:

Og hvis dufrykter forræderifra etfolk. så kast (deres avtale) dem på vilkår. for Allah elsker ikke de forræderiske. (Kap. 8: AI-Anfal: S9)
De som har makten i landet må ikke styre slik at de er med på å skape uorden. kaos. problemer og lidelse. De må legge all sin flid i å arbeide effektivt for at freden skal herske på ethvert område i samfun- net.

Eller; hvem svarer den nødlidende når han påkaller Ham. og fjerner det onde og gjør dere alle etterfølgere på jorden? Mon der er noen gud sammen med Allah? Dere tenker dere om. (Kap. 27: AI-Naml: 63)

INTERNASJONALE FORBINDELSER; ABSOLUTT RETTFERDIGHET

Også dagens statsmenn og politikere er i behov for Islams lære. Det er
en tro hvis hjørnesten i ethvert internasjonalt anliggende er absolutt rettferdighet.

Å dere som tror. vær standhaftige for Allah. og vitne med rettferdig- het. Og la ikke fiendskap et folk forlede dere til synd så dere ikke handler rettferdig. Vær rettferdige! - det er nærmere gudsfrykt. Og AlIah er vel vitende om hva dere gjør. (Kap. 5: AI-Ma'i- dah: 9)

Jeg kan ikke hevde å ha lest alt om alle de store verdensreligionene. men jeg er heller ikke helt uvitende om deres lære. Jeg har likevel aldri funnet en lignende oppmodning i de andre Skriftene som den vi finner i det verset vi nylig siterte. Det er faktisk sjelden man ser noen omtale av internasjonale forbindelser i det hele tatt. La meg forsikre dere om at dersom en slik lære også skulle være å finne i andre religioner. så stiller Islam seg fullt ut bak den. for i denne lære ligger nøkkelen til verdensfred.
Verden er i dag bekymret for hvilke utsikter til fred man har i tiden som kommer. De viktige og epokegjørende forandringer i den sosialis- tiske del av verden, samt forbedringen i forholdet mellom supermak- tene. gir et lite glimt av håp. Verden er forventningsfull. Den generelle holdningen blant ledende politikere synes å være svært så optimistisk. nesten overdrevet oppstemt. med tanke på hva som vil komme ut av de store, revolusjonære omveltninger vi i dag er vitne til.
Særlig Vesten synes å være full av selvtillit og seiersfølelse. Etter som tiden går blir det vanskeligere og vanskeligere for amerikanerne å skjule sin store fryd over det de ser som en storslagen seier over den kommunistiske hemisfære; en seier som noen ser på som det godes seier over det onde og rett over galt.
Dette er ikke tid og sted for å gå inn i en detaljert analyse av den nåværende geo-politiske situasjon og hva den måtte resultere i. Jeg vil muligens kunne avsette et par timer til dette emnet på Ahmadiyya- bevegelsens årlige konferanse i Storbritannia i slutten av juli i år (1990).

FN's ROLLE

Det er en av de mange pågående debattene om utsiktene til fremtidig verdensfred i kjølvannet av de aktuelle politiske hendelsene. som gjør krav på spesiell oppmerksomhet. Det gjelder den rollen de Forente Nasjoner vil komme til å spille med hensyn til å sikre og opprettholde (d.v.s. skape og bevare) fred i verden på en mye mer effektiv måte enn de noen gang før har gjort.
Når nå den kalde krigen mellom de to supermaktene er over. sies det å være en reell sjanse til å bygge bro over gamle uenigheter; det ser ut til å kunne bli færre veto i Sikkerhetsrådet og større enighet om hvordan man skal løse de internasjonale problemene. Dette vil føre til et helt annet Sikkerhetsråd i årene som kommer.

Den eneste jokeren i stokken ser nå ut til å være Kina, som kanskje kan finne på å tale de andre midt imot. Men med tanke på Kinas enormt kompliserte problemer både innen økonomi og politikk, bør det ikke være alt for vanskelig å få dem til å forstå fordelene ved å stille seg solidarisk med de andre.
Poenget er ikke om denne drømmen blir virkelighet eller ikke. Om nå Sikkerhetsrådet og FN fremstår som det mektigste politiske instru- ment for å tvinge mindre nasjoner til å underkaste seg verdenssam- funnets øverste vilje, ville noe slikt vært helt utenkelig før Berlin- muren falt. Men spørsmålet er der fortsatt, ja, det trer faktisk enda sterkere frem på den politiske himmel enn noen gang før; - er FN i sin nye rolle som lovgivende og utøvende makt av slike enorme dimensjo- ner, virkelig i stand til å skape global fred?
Jeg ber dere tilgi meg om jeg virker over-pessimistisk, men mitt svar må dessverre bli «nei». Spørsmålet om krig og fred i verden er ikke bare avhengig av forholdet mellom supermaktene. Det er et dyptgå- ende og komplekst spørsmål som er grunnet i verdens nasjoners poli- tiske filosofier og moralske holdninger.
En ting er sikkert; økonomiske problemer og et stadig økende gap mellom de som har alt og de som ingenting har, vil uten tvil komme til å spille en viktig rolle for de fremtidige verdensbegivenheter. Noen av virkningene er allerede blitt diskutert tidligere i dette foredraget. Om ikke prinsippet om absolutt rettferdighet i økonomiske forbindel- ser mellom nasjonene aksepteres og etterleves, og om ikke den urett- ferdige handelspraksis, som bare utbytter de fattiges ressurser, helt kan fjernes av og for alle medlemmer av de Forente Nasjoner, så vil man aldri kunne skape noen varig fred; ja, man vil ikke engang kunne forestille seg en verdensfred. Så lenge forholdet mellom de Forente Nasjoners organisasjon og dens enkelte medlemsland ikke er klarere definert enn hva som er tilfellet i dag, vil utsiktene til verdensfred frem- deles være vage og utydelige.
Det trengs midler som kan brukes til å hindre at styresmakter behandler sine borgere dårlig og ondsinnet. De Forente Nasjoner tren- ger at der stilles instrumenter til deres rådighet slik at de kan bekjempe uretten der den måtte være å finne. Før behøver man ikke drømme om fred i verden.
Hvor mye FN kan blande seg inn i lands såkalt indre anliggender, er et svært sensitivt, men helt grunnleggende spørsmål i arbeidet for å oppnå verdensfred. Men dersom, når alt kommer til alt, FN ikke styres av prinsippet om absolutt rettferdighet, og dersom det stilles ulike krav
7. Islams svar til de ulike nasjoner, vil det skape flere problemer enn det vil løse der- som FN får større adgang til å gripe inn i landenes interne anliggen- der. Derfor kreves det en svært inngående, nøktern og upartisk gjennomgang av denne saken.

Det som har skjedd så langt, er enkelt og greitt at Sovjetunionen og Østblokk-landene har måttet innrømme at den metodiske sosialis-
mens filosofi ikke har maktet å høyne livskvaliteten hverken i Sovjet- unionen eller de omliggende øst-europeiske land. Dette har skapt omfattende forvirring.
Tåken må lette ytterligere før vi kan se det tydelige omrisset av det som nå vil komme. Vil det være den metodiske sosialismens endelige og defintive undergang, fulgt av et vilt rush tilbake til fullstendig kapi- talisme, eller vil vi få se nye eksperimenter med ulike former for blan- det økonomi? Vil det være et totalt sammenbrudd for det strenge, sentralt kontrollerte totalitære styresett, eller vil selve den sentrale kontroll bryte fullstendig sammen, med mer eller mindre anarkistiske tilstander som resultat? Eller vil det bli en gradvis overgang fra en totalitær statskontroll til et nytt og mer kompromissvillig system, der forholdet mellom borger og stat består både av å gi og ta, slik at man med tiden vil innføre sivile friheter og gjenopprette de fundamentale menneskerettighetene?
Vi må vente og se hva som kommer ut av den nye kampen mellom Gorbachov's om glasnost og perestroika på den ene siden og det strenge ortodokse kommunistiske hierarki på den andre. Etter hva jeg vet, deles det meste av godene USSR's klasseløse sam- funn mellom parti-hierarkiet, statsadministrasjonen og forsvars- styrkene. Det store spørsmålet er hvilken rolle disse kommer til å spille i den kritiske oppstartingsfasen av denne blodløse kontrarevo- lusjon vi nå ser tar form.
Dette og andre lignende spørsmål må besvares før vi på noenlunde fornuftig måte kan forestille oss de virkninger det vil ha for utsiktene til en varig verdensfred.
Bare en politisk avspenning mellom de to supermaktene gir intet reelt håp om fred . Tvert imot lurer det her mange farer, spesielt for landene i den Tredje Verden. Faktisk fungerte den gjensidige mistenk- somheten og sjalusien mellom de to supermaktene som en slags beskyttelse for de svakere nasjonene. Dessuten hadde de mindre lan- dene den gang en aldri så liten manøvreringsmulighet, en form for press å sette bak sine krav, ved at de kunne true med å inngå andre allianser eller bytte side i kampen. Slik er det ikke lenger. Hvilket håp har nå de svakere landene om i fremtiden å kunne overleve på respek- tabelt vis som uavhengige nasjoner?

Her går tanken igjen til FN, - en fredens bastion og det eneste
håpets fyrtårn for en ny verdensorden. Man ønsker i det minste at det var slik. Et nøyere og mer kritisk blikk vil likevel avsløre et kaldt, undertrykkende, ja, faktisk truende bilde.
Slik som maktbalansen har utviklet seg; - vil ikke FN nå være fullt og helt under kotroll eneste supermakt? Den sjansen de små og svake nasjonene da har til å unngå å spille rollen som ettertraktede jaktbytter, er lik null.
Det nåværende FN har igjen og igjen vist seg å være en mektig orga- nisasjon som ikke kjemper for rettferdighetens sak, men for den nasjon som til enhver tid driver den beste lobby-virksomhet. Aldri har tanken på hva som er rett eller galt spilt noen rolle når FN har fattet sine beslut- ninger i den tiden som er gått, og med dagens opplegg vil det heller ikke bety noe i fremtiden. Politikk og diplomati har altfor dype og sammenfilt- rede røtter i den moderne politikks jord til at der kan finnes plass nok til at rettferdigheten også kan slå rot og gis en sjanse til å overleve. Det er en bitter sannhet som intet oppriktig menneske kan benekte, at denne store og mektige institusjonen er redusert til en arena hvor intrikate dip- lomatiske aktiviteter, lobby-virksomhet, hemmelige samarbeid og maktkamper utspilles i verdensfredens navn.
Det verden trenger er ifølge den Hellige Koran en organisasjon som har som mål å opprette absolutt rettferdighet.
Uten absolutt rettferdighet kan fred ikke oppnås. Man kan gjen-
nomføre protestaksjoner i fredens navn, underkue samvittighet og jevne ut uenighet og slik liksom arbeide for å etablere fred, men alt man vil oppnå er død, - ikke fred.
Det er synd at så få av verdens store politikere forstår forskjellen mellom fred og død.
«Døden fødes av de mektiges urettferdighet, tyranni og forfølgelse.
Freden er rettferdighetens barn.»
Den Hellige Koran taler ofte om fred, men det er alltid i forbindelse med rettferdighet. Freden sies ofte å hvile på rettferdighetens skuldre.
I en situasjon som utvikler seg til aktive fiendtligheter og krig mel- lom to muslimske enkeltpersoner eller stater, gir den Hellige Koran dette rådet:

Hvis to partier blant de troende strides, så stift fred mellom dem. Hvis en av partene deretter begår overgrep mot den andre, så bekjemp den som begår overgrepet inntil han vender tilbake til Allahs befaling. Hvis så vender tilbake, så slutt fred mellom dem med rettferdighet og behandle (dem) likt, for Allah elsker de rettferdige. De troende skal utelukkende være brødre. Slutt derfor fred mellom deres brødre og ta Allah som deres skjold, for at det vises dere barmhjertighet. (Kap. 49: 10-11)

Den enkle grunn til at ikke-muslimer ikke nevnes i dette verset, er at de ikke kan forventes å underkaste seg Koranens lære. Likevel tje- ner dette verset som et ypperlig eksempel til etterfølgelse for hele verden.
Verdens øyne er vendt mot FN og Sikkerhetsrådet i håp om at de vil oppnå en bredere, mer aktiv og betydningsfull rolle i å løse inter- nasjonale og gjøre verden til en tryggere og fredeligere bolig. Likevel finnes det lite i FN's tidligere meritter som gir grunn- lag for en slik håpefull tanke. Som en verdensarena for lobby-virk- somhet, intriger, intens diplomatisk aktivitet for å danne pressgrup- per og ved hjelp av alle tilgjengelige midler å få overtaket på sine motstandere, - et sted der det ikke finnes antydning til skrupler og hvor menneskelig samvittighet nektes adgang, så kan dette vel kalles et Nasjonenes Hus, men da grunnet på og uorden. Det vil være ren ironi å kalle et slikt sted for de Forente Nasjoners Hus. Er dette enhet, så vil iallefall jeg velge å leve i et samfunn der nasjonene ikke er forenede, men likevel enes i prinsippet om sann- het og rettferdighet.
Vil man bruke makt for å knuse motstand og bringe til taushet enhver stemme som vil heve seg i protest? Dette er et spørsmål alle nasjoner må sette på dagsordenen og finne et svar på. Det er med dyp sorg og bekymring man undres over hvor lenge dette ærverdige Hus

vil fortsette å lukke øynene og nekte å åpne sin forstand og se de farer som ligger i den måten nasjonenes affærer administreres på.
Verdensfreden henger høyst usikkert i det halmstrå av håp at rett- ferdighet vil skje fyldest.

Utdrag hentet fra boken; Islams svar på vår tids spørsmål

Originaltittel: Islam's Response to Contemporary Issues

Forfatter: Hadrat Mirza Tahir Ahmad, Khalifatul Masih I

 

Les gjerne mer om skillet mellom religion og politikk i talen til Mirza Tahir Ahmad; SHARIAH RELATIONSHIP BETWEEN RELIGION AND POLITICS IN ISLAM.

Velkommen til åpen dag

hver 3. tirsdag i måneden
kl. 18 20

adr. Søren Bulls vei 1, Oslo
tlf. 954 66 383

RadioIslam

FM 107.7

Fleste dager: kl.18-20
Torsdager: kl.18-19

Mer informasjon på:

facebook bw youtube bw  

Kontakt oss

Baitun-Nasr moskè

Søren Bulls vei 1
1051 Oslo

E-post:
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Imam tlf.:
954 66 383

Skolebesøk tlf.:
412 35 366

Pressekontakt:
tlf. 977 67 606 epost:Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Twitter: @AMJ_Norge /
@Furusetmoske

Facebook: AMJ Norge /
Furuset moske - Baitun Nasr

Postadresse:
Postboks 200 Furuset, 1001 Oslo