Den fjerde grunnleggende trosartikkelen i islam er troen på alle profeter. Denne trosartikkelen er i faktisk en logisk konsekvens av den tredje. Den samme tankegangen som ligger til grunn for troen på alle åpenbarte skrifter, nødvendiggjør også troen på alle profetene. Den hellige Koranen omtaler mange profeter, der flertallet hører til den mellomøstlige profetrekken, fra Adam og frem til tiden til Muhammad^sa. Men det finnes unntak fra denne regelen. Det er to forhold som spesielt nevnes i Koranen i forbindelse med dette spørsmålet:

• Selv om navnene og korte beretninger om noen profeter ble åpenbart for islams hellige grunnleggersa, er denne listen på ingen måte uttømmende. De nevnte navnene tjener kun som eksempler, og det finnes et stort antall profeter som ikke er omtalt i Koranen.
• Blant de profetene som nevnes ved navn, finnes det enkelte navn som ikke synes å høre til Israels profeter. Mange korankommentatorer har derfor vært tilbøyelige til å anta at disse er ikke-arabiske profeter, som er tatt med i listen for å representere verden utenfor den semittiske tradisjonen. Dhul-Kifl er for eksempel et navn på profetlisten som ikke er kjent fra arabiske eller øvrige semittiske kilder. Noen forskere har ment å kunne føre dette navnet tilbake til Buddha, som kom fra Kapila, hovedstaden i en mindre stat beliggende ved grensen mellom India og Nepal. Buddha tilhørte ikke bare Kapila, men ble ofte omtalt som «han fra Kapila». Dette tilsvarer nettopp betydningen av betegnelsen «Dhul-Kifl». Det bør erindres at konsonanten p ikke finnes på arabisk, og at den nærmeste tilsvarende lyden er f. Derfor blir Kapil ved transkripsjon til arabisk til Kifl.

Uavhengig av Koranens vitnesbyrd finnes det en tradisjon som blant kommentatorene har vært gjenstand for uenighet. Det er overlevert en hadith fra profeten Muhammad^sa som omtaler en indisk profet ved navn. I hans egne ord:

کَانَ فِی الْھِنْدِ نَبِیًّا اَسْوَدَ اللَّوْنِ اِسْمُہُ کَاھِناً

«Det var en Guds profet i India som hadde mørk hudfarge og hans navn var Kahan»[1].

Enhver som er kjent med de indiske religionenes historie, vil umiddelbart kunne sette denne beskrivelsen i forbindelse med Herren Krishna, som i hinduistisk litteratur gjennomgående skildres som mørk av hudfarge. Til navnet Krishna føyes dessuten ofte tittelen Kanhaya. Navnet Kanhaya inneholder de samme konsonantene K, N og H som navnet Kahan, noe som neppe kan anses som en uvesentlig likhet.

Hvorvidt en ikke-arabisk profet faktisk er nevnt ved navn eller ikke, er imidlertid i hovedsak et akademisk spørsmål. Det kan ikke bestrides at Den hellige Koranen pålegger enhver muslim å tro på alle profetene. Videre gjør den det klart at Gud i enhver del av verden og til enhver tid har oppreist sendebud og profeter.

Denne prinsipielle troen på sannheten hos andre religioners grunnleggende profeter, så vel som deres mindre kjente profeter, er en enestående erklæring i Koranen, som ikke finnes i de øvrige guddommelige skrifter. Den kaster lys både over skapelsens universelle karakter og over islams egen universalitet. Dersom Koranens påstand om at dens lære er ment for hele menneskeheten er sann, må den også anerkjenne sannheten hos alle profetene. Ellers ville tilhengerne av de mange ulike religionene ikke kunne finne noen forbindelse eller bro mellom seg selv og islam.

Det å anerkjenne sannheten av samtlige bøker, og det å anerkjenne sannheten til alle profeter utgjør en revolusjonerende erklæring som har stor betydning for menneskeheten som helhet. Blant annet rydder denne veien med stor styrke for interreligiøs fred og harmoni. Hvordan kan man ha fred med tilhengere av andre religioner hvis man oppfatter dem som bedragere, og hvis man monopoliserer sannheten til kun å gjelde de som er av ens egen tro?

Det er en allmenn observasjon at tilhengere av ulike religioner ofte har begrenset kjennskap til de læremessige aspektene ved sin egen religion. Det er som regel det ordinerte presteskapet eller andre religiøse ledere som fungerer som forvaltere av den religiøse kunnskapen, og det er til dem folk flest henvender seg når de har behov for religiøs veiledning. Slike mennesker er ofte langt mer følsomme når det gjelder æren til sine profeter og religiøse autoriteter enn de er i spørsmål som angår Gud og Hans ære.

Bortsett fra islam finnes det ingen andre religioners guddommelige skrifter som vitner om sannheten hos andre religioners grunnleggere. Fraværet av en slik anerkjennelse av andre profeters sannhet enn sine egne har bidratt til å isolere religionene fra hverandre. Hver enkelt religion har gjort krav på å besitte sannheten alene, og har betraktet andre religioners profeter som falske. Selv om dette sjelden uttrykkes så direkte i dagliglivet, består den grunnleggende realiteten: Dersom tilhengere av en religion tar sin trossetninger på alvor, vil de måtte anse alle andre religioner som uriktige, også ved deres kilden og opprinnelse.

Det er vanskelig å forestille seg en kristen som fullt ut bekjenner seg til kristendommen slik den vanligvis forstås i dag, og samtidig vitner om sannheten hos Buddha, Krishna eller Zarathustra. Særlig gjelder dette mange kristnes holdning til islams hellige profet^sa. Etter et slikt syn må han forkastes som en falsk profet; alternativet ville være å anerkjenne hans sannhet og dermed godta islams krav. Orientalister som har behandlet dette emnet, har ofte gitt klart uttrykk for et slikt standpunkt, og enkelte har endog vist åpen fiendtlighet mot islams grunnlegger^sa ut fra forutsetningen om at han nødvendigvis måtte være usann. Det samme mønsteret kan i varierende grad gjenfinnes også i andre religioner.

Selv om vi til daglig sjelden møter så åpenbare uttrykk for uhøflighet eller fornærmelse, består likevel den underliggende barrieren, enten man holder sine synspunkter for seg selv eller gir åpent uttrykk for dem. Dette viser tydelig at tilhengere av ulike religioner i stor grad har avgrenset seg fra hverandre. Skillet mellom det man oppfatter som sannhet og usannhet, rett og galt, har dermed bidratt til å hindre den religiøse harmoni som er så nødvendig for menneskeheten i vår tid.

Selvsagt finnes det mange dannede og velutdannede kristne i verden som av høflighet og respekt ikke vil såre muslimers religiøse følelser ved å omtale islams hellige profet^sa som en bedrager. Likevel har kristne, i samsvar med sin trosforståelse, ikke annet valg enn å avvise sannheten til islams grunnlegger^sa.

For en muslim forholder det seg imidlertid annerledes. Når han taler om Jesus Kristus^as, eller Moses^as, eller Krishna^as eller Buddha^as med ærbødighet og kjærlighet, gjør han ikke dette av ren høflighet eller menneskelig velvilje. Han gjør det fordi han ikke har noe annet alternativ. Det er en del av de grunnleggende trosartiklene i islam å bekjenne troen på deres sannhet og å vise dem den ære som tilkommer dem.

I lys av dette har denne trosartikkelen global betydning. Den legger grunnlaget for interreligiøs fred og harmoni og bidrar til å skape et genuint klima av gjensidig tillit og kjærlighet. På samme måte som troen på Guds enhet bærer den i seg en iboende og uerstattelig kvalitet – det finnes intet reelt alternativ til den.

Den utlovede Messias, Hadrat Mirza Ghulam Ahmad^as av Qadian, har sammenfattet islams syn på andre profeter på følgende måte:

«Et av de prinsippene som danner grunnlaget for min tro, gjelder verdens etablerte religioner. Disse religionene har vunnet utbredt tilslutning i ulike deler av verden. De har bestått gjennom lange tidsperioder og nådd en moden utvikling. Gud har informert meg at ingen av disse religionene var falske ved sitt opphav, og at ingen av deres profeter var bedragere.»

(Ahmad, 1897)

«Dette er et skjønt og vakkert prinsipp som fremmer fred og harmoni, legger grunnlaget for forsoning og bidrar til å høyne menneskets moralske tilstand. Alle profeter som har fremstått i verden – enten de levde i India, Persia, Kina eller et annet land – anerkjenner vi som sanne. Vi tror på dem alle, uten unntak.»

(Ahmad, 1897)

Etter at det er fastslått at det til alle tider og i alle deler av verden må ha vært profeter sendt av Gud, synes grunnlaget å være lagt for fremkomsten av en universell profet. Aksepten av en universell profet forutsetter imidlertid gjensidighet. Når man forventer at andre skal tro på en person man selv anser som sann, vil det utvilsomt være til hjelp om man også bevitner sannheten hos de hellige skikkelsene som den andre parten har en urokkelig tro på.

Islam legger dermed grunnlaget for troen på en universell profet. Koranens påstand om at Den hellige Profeten^sa ikke bare ble sendt til Arabia, men til hele menneskeheten, hviler derfor på et solid prinsipielt grunnlag.

I så godt som alle religioner finner vi forestillinger om en fremtidig ideell tidsalder eller en gullalder, der hele menneskeheten skal samles under ett banner. Det synes imidlertid ofte å mangle et tilsvarende grunnlag for menneskehetens forening i tro og lære. Islam var den første som banet vei for en universell religion gjennom erklæringen om at alle verdens folk, til ulike tider, har blitt velsignet med guddommelige sendebud.

Ifølge Den hellige Koranen er profetembetet universelt og tidløst. Det benyttes to betegnelser for dette samme embetet, hver med sin egen nyanse i betydningen.

Betegnelsen an-nabī (profeten) har særlig tilknytning til profetisk kunnskap og varsling. De som Gud utvelger til å representere Ham, blir gitt innsikt i visse betydningsfulle hendelser som skal finne sted i fremtiden. De blir også meddelt kunnskap om forhold fra fortiden som var ukjente for folk. Deres kjennskap til slike ting utgjør et tegn på at de er blitt informert av Den allvitende. Profetiene tjener dermed til å bekrefte profetenes sannferdighet, slik at mennesker kan underordne seg dem og ta imot det budskap de er sendt med.

Den andre betegnelsen som brukes om profeter, er ar-Rasūl (sendebudet). Denne betegnelsen viser til de delene av profetens åpenbaring som inneholder viktige budskap fra Gud til menneskeheten. Slike budskap kan bestå i å formidle en ny lov eller guddommelig ordning, eller de kan ha som formål å formane mennesker på grunn av avvik fra tidligere åpenbarte lover.

Begge disse funksjonene er forenet i én og samme person. Derfor kan alle profeter omtales som sendebud, og alle sendebud som profeter.

Ifølge islam er alle profeter mennesker, og ingen av dem besitter overmenneskelige egenskaper. Der hvor enkelte mirakler tilskrives profeter og forstås som uttrykk for en overmenneskelig natur, avviser Koranens klare og utvetydige utsagn en slik oppfatning.

Å gjenoppreise de døde er ett av de miraklene som tilskrives enkelte profeter. Selv om lignende beskrivelser finnes i mange guddommelige skrifter og religiøse tradisjoner, skal de ifølge Koranen ikke forstås bokstavelig, men i overført betydning. Det blir for eksempel sagt om Jesus^as at han gjenoppreiste de døde til nytt liv. Den hellige Koranen omtaler imidlertid profeten Muhammad^sa i tilsvarende vendinger, og de samme uttrykkene anvendes om hans mirakel bestående i åndelig gjenopplivelse.

På samme måte forholder det seg med beretningen om å skape fugler av leire og få dem til å fly på Guds befaling. Disse fuglene forstås ikke som faktiske fugler, men som mennesker som blir utrustet med evnen til åndelig opphøyelse og fremgang, i motsetning til de verdslige mennesker som forblir bundet til det jordiske.

Ingen profet gis en usedvanlig lang livstid som gjør ham klart forskjellig fra og opphøyet over det fellesskapet av profeter som han tilhører. Heller ikke omtales noen profet som fysisk oppsteget til fjerne områder av universet. Der slike beskrivelser forekommer, siktes det til en åndelig oppstigning og ikke en legemlig oppstigning, ettersom Koranen uttrykkelig avviser at noe slikt hører til profetenes natur.

Da islams hellige grunnlegger^sa ble utfordret av Skriftens folk til å fare fysisk opp til himmelen og bringe tilbake en Bok, var svaret som Gud lærte ham ganske enkelt dette:

قُلۡ سُبۡحَانَ رَبِّیۡ ہَلۡ کُنۡتُ اِلَّا بَشَرًا رَّسُوۡلًا

«Si: Hellig er min Herre (og fri for alle mangler). Jeg er bare et menneske, et sendebud».

(Koranen, 17:94)

Dette svaret avviser alle påstander om andre profeter som forstås å ha steget fysisk opp til himmelen. Det underliggende argumentet er at intet menneske og ingen profet kan oppstige legemlig til himmelen; dersom dette hadde vært mulig, kunne også profeten Muhammad^sa ha gjentatt det samme miraklet.

Vektlegging av profetenes menneskelige natur og deres menneskelige begrensninger er et av de vakreste trekkene ved islams grunnleggende lære. Profetene hever seg over sine medmennesker, ikke fordi de var utrustet med overmenneskelige egenskaper, men fordi de forvaltet de gavene de hadde fått på en bedre og mer fullkommen måte. Selv om de nådde høye åndelige nivåer, forble de mennesker, og det er på grunn av denne forvaltningen ved Guds begunstigelse at deres livsførsel som sådan er umulig å etterligne for andre mennesker.

Når det gjelder spørsmålet om videreføring av profetdømme, erklærer islam utvetydig at islams hellige profet^sa er den siste av lovbringende profeter, og at Koranen er den siste guddommelige lovgivende boken, fullendt og bevart frem til tidenes ende. En bok som både er fullkommen og beskyttet mot forvanskning, står åpenbart over enhver form for endring. Det er ingen grunn til å foreta endringer, både fordi boken allerede er fullkommen og fordi den er bevart fra menneskelig innblanding. Følgelig finnes det ingen berettigelse for å endre den.

Når det gjelder ikke-lovbringende profetdømme, omtaler Koranen klart muligheten for dets fortsettelse. Igjen finnes det tydelige profetier om slike guddommelige reformatorer som skal fremstå i fullstendig underordning under islams hellige grunnlegger^sa og den hellige boken, Koranen. Følgende vers i sura An-Nisā’ etterlater ingen tvil om dette:

وَمَنۡ یُّطِعِ اللّٰہَ وَالرَّسُوۡلَ فَاُولٰٓئِکَ مَعَ الَّذِیۡنَ اَنۡعَمَ اللّٰہُ عَلَیۡہِمۡ مِّنَ النَّبِیّٖنَ وَالصِّدِّیۡقِیۡنَ وَالشُّہَدَآءِ وَالصّٰلِحِیۡنَ 

«Og den som adlyder Allah og dette Sendebud – slike skal være blant dem Allah har vist Sitt velbehag, nemlig: profetene, og de sanndru, og martyrene, og de rettferdige»

(Koranen, 4:70)

Kort sagt erklærer Koranen islam som den siste fullendte religion til veiledning og gagn for menneskeheten. Etter dette skulle ingen ny lære åpenbares som opphever eller erstatter islams lære, og heller ingen ny, uavhengig profet fremstå utenfor islams ramme. Enhver profet som måtte komme, vil være fullstendig underordnet Den hellige profeten Muhammad^sa.

Profeter kom alltid for å formidle et budskap. Dette budskapet var ikke begrenset til troslæren alene, men omfattet også praktisk livsførsel og utøvelsen av troens prinsipper. Læren kan deles inn i to hovedområder:

• Hvordan mennesket kan forbedre sitt forhold til Gud?
• Hvordan mennesket bør opptre i forhold til sine medmennesker?

Disse to områdene omfatter i realiteten alle sider ved de religiøse lovene. Det er ikke mulig her å gå inn i en omfattende drøfting av hvordan denne oppgaven fullkommengjøres i islam, men det kan være passende å fremheve noen viktige trekk ved denne læren med dens universelle karakter.

[1] Tareekh Hamdaan, Al Hafiz al Dailami, Bab Al-Kaaf..