Ideen om faste er en del av alle religiøse disipliner som har sitt grunnlag i åpenbaring fra Gud, selv om streng overholdelse av forskriftene knyttet til den ikke lenger alltid blir insistert på. I noen tradisjoner er fasten faktisk blitt redusert til en rent symbolsk handling. I islam er forskriftene om faste tydelig angitt og definert, og i den grad de er anvendelige, blir de nøye overholdt. En tendens til overdreven rigiditet forekommer av og til, og må motvirkes gjennom forklaring av fastens egentlige formål, betydningen av reglene og deres ånd.

Med forbehold om tillatte unntak er fasten obligatorisk for enhver voksen muslim i måneden Ramadan, den niende måneden i den islamske månekalenderen. Siden måneåret er omtrent elleve dager kortere enn solåret, flytter Ramadan seg gjennom året og årstidene, og kommer elleve dager tidligere hvert år. Dermed vandrer den gjennom alle årstider i alle deler av verden. I tropiske områder, når Ramadan faller om sommeren, er dagene ikke bare lengre enn om vinteren, men fasten innebærer også ekstra belastning på grunn av varmen, ettersom vanlige gjøremål må fortsette, og i intens varme og tørke kan en sterk tørste måtte utholdes i mange timer hver dag. Fasten er imidlertid på ingen måte en botsøvelse. Den er en fysisk, moralsk og åndelig disiplin, og dens mål er å fremme rettferdighet og beskyttelse mot det onde. Gjennom fastens erfaring blir den troende drevet til å opphøye Allah for Hans veiledning og til å bruke Hans gunst og gaver på en velgjørende måte (2:186).

Utenom Ramadan kan en frivillig faste gjennomføres når som helst, bortsett fra på de to høytidsdagene, Id-al-Fitr og Id-al-Adha. Den hellige profeten Muhammad – fred og velsignelser være med ham – fastet ofte på mandager og torsdager, men han likte ikke at frivillig faste ble lagt til en fredag.

Faste er foreskrevet som soning eller som alternativ straff for visse overtredelser eller forsømmelser, men også i disse tilfellene er formålet å fremme fysiske, moralske og åndelige verdier. For eksempel, dersom en person på pilegrimsreise til Ka’ba ikke er i stand til å ofre et dyr som foreskrevet, skal vedkommende faste tre dager under pilegrimsreisen og syv dager etter hjemkomst, til sammen ti dager (2:197). Soning for et brutt løfte er faste i tre dager (5:90). Alternativ straff for å ha drept vilt under pilegrimsreise er faste i et antall dager tilsvarende antall dyr som ble drept. Alternativ straff for uaktsomt drap er faste i to sammenhengende måneder (4:93), og det samme gjelder for zihar, en lettsindig erklæring der en ektemann sier at omgang med hans kone heretter vil være som omgang med hans mor – en avskyelig form for praksis knyttet til skilsmissen fra før-islamsk tid, som islam avskaffet (58:5).

Et løfte om taushet i en viss periode (19:11) er også beskrevet i Den hellige Koranen som en form for faste (19:27).

Fysisk overholdelse

Å overholde en faste – enten den er obligatorisk, frivillig, en form for soning eller en straff – er underlagt de samme reglene. Den daglige fastetiden strekker seg fra det første morgenlyset ved daggry, vanligvis omtrent en time og et kvarter før soloppgang, til etter solnedgang. I denne perioden må verken mat, drikke eller noen form for næring inntas av den som faster. Heller ikke medisiner eller andre stoffer må svelges eller injiseres i kroppen. Fasten kan imidlertid avbrytes i en nødsituasjon og skal avsluttes dersom den fastende blir syk. Det skal heller ikke forekomme samliv mellom ektefeller eller noe som nærmer seg dette.

Fasten må ikke fortsettes etter solnedgang, selv om det eneste som er tilgjengelig for å bryte fasten, er noen få dråper vann, en klype salt eller sukker, en bit tørt brød eller en tørket daddel, og så videre. Hvis man under fasten skulle spise eller drikke i fullstendig glemsel av at man faster, ugyldiggjør ikke dette fasten, og den skal fullføres frem til solnedgang. Dersom noe derimot svelges på grunn av skjødesløshet, selv ufrivillig, blir fasten ugyldig og kan ikke fortsettes.

Det er vanlig, og anses som ønskelig, at man spiser et lett måltid rett før fasten begynner. Når fasten brytes etter solnedgang, bør dette ikke gjøres til en anledning for å fråtse i mat og drikke. Det ville være i strid med fastens hensikt og et avvik fra eksemplet til Den hellige profeten Muhammad (fred være med ham) som man bør følge. Det kan dessuten være skadelig for helsen.

Ramadan-måneden er en periode med intensiv trening i gode og gunstige verdier. Å avstå fra mat, drikke og ekteskapelig samliv i et visst antall timer hver dag gjennom en måned er en verdifull øvelse i utholdenhet og standhaftighet. Men dette er bare den ytre formen for fasten. Selv denne ytre delen har imidlertid stor sosial betydning. Den gjør det klart for samfunnets velstående hva sult og tørst faktisk innebærer. Mangel blir ikke lenger bare et begrep, men en erfaring de deler med alle andre. Bevisstheten om at mange av deres medmennesker må gå sultne store deler av tiden, blir skjerpet, og ønsket om å dele de velsignelser Allah av Sin nåde har gitt dem, blir sterkere.

Det sanne formålet med Ramadan

Det sanne formålet med Ramadan, som med alle former for islamsk tilbedelse, er å bringe mennesker nærmere Allah. Selv om vanlige gjøremål og arbeid fortsetter som normalt, blir vektleggingen av moralske og åndelige verdier forsterket, og alt annet underordnes dette hovedmålet. Hørsel, syn, tunge og sinn holdes under strengere kontroll. For eksempel unngås ikke bare tomt prat, men også mye prat, slik at man kan konsentrere seg mer om å minnes Allah og reflektere over Hans egenskaper. Den hellige profeten Muhammad har sagt: «Den som avstår fra mat og drikke under fasten, men ikke holder seg tilbake fra å uttale falskhet, sulter seg selv til ingen nytte.» Videre berettes det om ham at hans omsorg for og hjelp til de fattige, trengende, syke og foreldreløse ble mangedoblet i Ramadan, og at hans gavmildhet ikke kjente noen grenser.

Resitasjon av Koranen og I‘tikaf

Å studere Koranen og reflektere over de guddommelige tegnene som blir nevnt i den, opptar mesteparten av den tiden man kan frigjøre ved å redusere andre gjøremål til et minimum. Lærde og religiøse veiledere holder foredrag om Koranen gjennom hele måneden. Frivillig bønn i den siste delen av natten regnes som obligatorisk i Ramadan, men kan utføres individuelt eller i fellesskap. For å gjøre det lettere for dem som kan ha vansker med å gå til moskeen på dette tidspunktet, holdes en felles bønn etter Isja, kveldsbønnen. Enten den holdes etter Isja eller før Fajr, blir resitasjonen som følger etter sura Fatiha betydelig langt.

Bønnen består av åtte raka’at, utført i fire enheter på to raka’at hver, og ledes av en imam som er hafiz, det vil si en som har lært hele Koranen utenat. Under denne bønnen resiteres Koranen i rekkefølge, og hele Koranen blir fullført i løpet av Ramadan. Dette innebærer at omtrent én tjueåttende del av Koranen resiteres hver dag, hvor en åttende del av denne delen resiteres som avsnittet etter sura Fatiha i hver raka’a. Imamen resiterer naturligvis fra hukommelsen, og forsamlingen følger resitasjonen med full oppmerksomhet.

Dette er et annet unikt trekk ved islam. Ikke mindre enn sytti ganger blir islam sin hellige skrift omtalt i åpenbaringen selv ved navnet Koranen. Ordet betyr «det som stadig leses, resiteres, proklameres». Det er den eneste hellige skrift som i sin helhet er uttrykt i åpenbaringens egne ord. Den er dermed den eneste som bokstavelig talt er Guds ord. Dens navn er i seg selv en profeti om at den vil bli spredt og gjentatte ganger lest, resitert og proklamert. Teksten, i åpenbaringens egne ord, er bevart intakt og i riktig rekkefølge i minnene til millioner av troende fra generasjon til generasjon. Hundrevis av millioner leser og resiterer deler av den i bønn og ellers gjennom dagen og natten over hele kloden. Under Ramadan øker dette tallet betydelig. Talløse mennesker leser den fra begynnelse til slutt i løpet av måneden. Andre hører den forklart og utlagt.

Et langt større antall hører den resitert fra begynnelse til slutt i løpet av den bønnen som nettopp er beskrevet. Alt dette skjer i de samme åpenbarte ordene som ble sendt ned for nærmere 1400 år siden. Det er i seg selv et uovertruffent guddommelig tegn og vitnesbyrd.

I de siste ti dagene av Ramadan trekker mange mennesker seg tilbake, som i en form for tilbaketrekning, i en moské og vier all sin tid – som ikke går med til obligatoriske og frivillige bønner – til studiet av Koranen og minnet om Allah. Denne perioden med full hengivelse til rent åndelige verdier er kulminasjonen av den fysiske, moralske og åndelige disiplinen som islam har innstiftet kalles I’tikaf. Å føre en slik disiplin lenger ville være en form for askese eller klosterliv, noe islam ikke anerkjenner (57:28).

Forbud

Fullstendig avholdenhet fra mat og drikke under fasten innebærer ikke så store vanskeligheter for en muslim som tilhengere av andre tradisjoner kan være tilbøyelige til å tro. Muslimske barn vokser opp i en atmosfære av respekt for og hengivenhet til de verdiene troen angir. Svært tidlig begynner de å vise iver etter å praktisere dem. Foreldre må ofte holde igjen små barn fra å faste. De trenes gradvis i å tåle fastens krav gjennom en prosess som strekker seg over flere år. Et barn på tolv eller tretten år kan få lov til å faste tre eller fire dager med mellomrom i løpet av én Ramadan. Året etter kan antallet økes til åtte eller ti. Det tredje året kan barnet nøye seg med å faste annenhver dag. Det fjerde året vil det være klart til å påta seg hele forpliktelsen.

En annen svært nyttig faktor er kostholdsregler i islam. Når det gjelder mat, er følgende forbudt: blod, kjøttet av et dyr som har dødd av seg selv og ikke er slaktet for mat, svinekjøtt og kjøttet av et dyr hvor navnet til noen annen enn Allah er påkalt over – det vil si ofringer til avguder, helgener eller noen annen enn Allah (2:175-175). De tre første kategoriene er forbudt fordi de er skadelige for kroppen, og det som skader kroppen, skader nødvendigvis også sjelen. Det siste forbudet gjelder noe som åpenbart er moralsk og åndelig skadelig, ettersom det innebærer å sette andre ved siden av Allah.

Det gis et unntak for en person som er drevet av nød og som ikke har noen annen tilgjengelig kilde til næring. En slik person kan spise av det forbudte, men bare så mye som han mener er nødvendig for å dekke det umiddelbare behovet. I slike tilfeller gis det prioritet til å bevare livet, selv om det kan innebære en viss – muligens bare midlertidig – skade fra å innta en minimal mengde av det forbudte (2:175).

Alkohol og alle rusmidler er forbudt. Det erkjennes at noen mennesker kan oppleve glede eller nytte av alkohol eller andre forbudte stoffer, men det påpekes at skaden som følger av bruken, er langt større enn den gleden eller nytten som kan oppnås (2:220). Forbudet er imidlertid klart og absolutt:

«Dere som tror, vin, pengespill, avgudsbilder og spåpiler er bare urenhet, Satans verk. Unngå det, så dere må lykkes. Satan ønsker bare å skape fiendskap og hat mellom dere gjennom vin og pengespill, og å holde dere borte fra minnet om Allah og fra bønnen. Vil dere ikke avstå?»[5:91-92]

Det må kommes i hu at når man vurderer den gleden eller nytten som kan komme fra alkohol eller andre rusmidler, og skaden som kan følge av bruken, er det ikke bare individet eller en bestemt gruppe som må tas i betraktning; samfunnet som helhet må vurderes. Det kan hende at skaden for et individ eller flere individer ikke er åpenbar, men det kan ikke benektes at samfunnet som helhet lider alvorlig skade av alkohol og rusmidler. Koranens formål er ikke bare å gi veiledning til individet, men til individet som medlem av samfunnet – og faktisk til hele menneskeheten.

Dette er forbudene, men ikke alt som er tillatt, kan brukes som mat og drikke under alle omstendigheter. Av det som er tillatt, kan bare det som er rent og sunt brukes som mat og drikke [2:168]. Dette har også en relativ side. Mat og drikke som er sunn for et barn eller en syk person, kan være annerledes enn for en frisk voksen. Men selv det som er tillatt, rent og sunt, må bare inntas i moderate mengder:

«Adams barn, ta på dere deres pryd ved hver tid og sted for tilbedelse, og spis og drikk, men vær ikke overdrevne. Han elsker ikke dem som er overdrevne.»[7:32]

Innenfor disse rammene er det verken skade eller synd i å spise og drikke av de gode tingene Allah har gitt av Sin nåde, så lenge målet er å opprettholde livet og fremme helse for å kunne utføre Allahs vilje med fast tro på Hans veiledning og handling i samsvar med den.

«Det er ingen skyld for dem som tror og gjør gode gjerninger i det de spiser, så lenge de er bevisste på sin plikt overfor Allah og tror og gjør gode gjerninger, og igjen er bevisste på sin plikt overfor Allah og utfører den til det ytterste. Allah elsker dem som utfører sin plikt til det ytterste.»[5:94]

Her ser vi en gradvis ordning som både er fleksibel og tar hensyn til både det umiddelbare og det endelige formålet med mat og drikke. Det som er skadelig som helhet, er helt forbudt, unntatt i tilfeller av ekstrem nød, hvor bevaring av liv må komme først, selv om det innebærer en viss risiko for skade. Unntaket gjelder kun den minimale mengden som er nødvendig for å dekke det akutte behovet. Under denne begrensningen er risikoen for skade liten, og når behovet er dekket, gjelder forbudet igjen.

Av det som er tillatt, kan bare det som er rent og sunt inntas, og kun i moderate mengder. Dette må vurderes i forhold til hver enkelt persons og gruppes behov.

Til slutt må ikke bare matens og drikkens umiddelbare formål tas i betraktning, men også det endelige formålet: å fremme moralske og åndelige verdier.

Disiplin og rettferdighet

Det vil dermed forstås at en muslims frihet når det gjelder mat og drikke – som i alle andre saker – er regulert av velgjørende regler og er underlagt disiplin. I Ramadan blir disse reglene og denne disiplinen strengere for å intensivere innsatsen mot det endelige målet. Det som er forbudt fordi det er skadelig, enten det gjelder mat og drikke eller andre handlinger, skal unngås til enhver tid. I Ramadan skal man i fastens timer avstå selv fra det som ellers er lovlig og tillatt: mat og drikke som opprettholder livet, og ekteskapelig samliv som sikrer artens videreføring – alt for å oppnå Allahs velbehag.

Dette har også en symbolsk side. Ved å faste inngår den troende en pakt om at dersom han/hun i sin plikt til fullstendig underkastelse under Allahs vilje skulle bli kalt til å sette sitt liv i fare eller ofre sine etterkommeres interesser, ville han ikke nøle med å gjøre det. En slik disiplin, praktisert gjennom en hel måned hvert år, bør sikre at den som deltar, i de resterende elleve månedene gradvis oppnår sterkere og sterkere tilslutning til moralske og åndelige verdier.

Det må aldri overses at hele fasten – enten den er obligatorisk som i Ramadan, eller frivillig som ellers – har som mål å fremme rettferdighet, det vil si gradvis utvikling av åndelige verdier. Det samme gjelder når fasten observeres som soning eller straff. Den åndelige belønningen for riktig overholdelse av fasten er svært høy. Den hellige profeten Muhammad, fred og velsignelser være med ham, har sagt:

«Det finnes passende åndelige belønninger for all tilbedelse og rettferdig handling; den endelige belønningen for den som faster utelukkende for å vinne Allahs velbehag, er Allah selv.»

Bønn

Ramadan er en av månedene i månekalenderen. Den begynner når nymånen viser seg, og avsluttes når neste nymåne blir synlig. Så snart Ramadans nymåne er observert, fylles hjertene til både unge og gamle av en gledelig forventning. Tiden for nærmere fellesskap med deres mest strålende, evig barmhjertige, mest medfølende, mest tilgivende Herre over alle verdener – Den som gir Opphav, Skaperen, Formeren og Tilvirkeren, Herskeren over Dommens dag – har begynt. Og vi har igjen, ved Hans nåde, fått den store lykke å være vitne til den og privilegiet av å kunne berike oss gjennom de kontinuerlige mulighetene den gir til å søke Allahs velbehag. All pris til Allah for Hans uendelige velsignelser. Hilsener og gratulasjoner utveksles overalt. Alt preges av travelhet og høytidelig forberedelse.

Moskeene fylles av ivrige tilbedere til Maghrib-bønnen, som etter en kort pause etterfølges av Isja- og deretter Tarawih-bønnen. Under de åtte raka’at i Tarawih-bønnen får forsamlingen den store ære å lytte til resitasjonen av Den hellige Koranen, fra begynnelse til slutt, i riktig rekkefølge, kveld etter kveld, slik at hele Koranen er resitert innen månedens slutt. Mesteparten av natten tilbringes i bønn, lovprisning og minne om Allah. De som foretrekker å utføre de åtte raka’at av frivillig nattebønn i den siste delen av natten i stedet for Tarawih-bønnen om kvelden, forbereder seg på dette etter hvert som tiden nærmer seg for et lett måltid i den høytidelige morgengryets time i stillhet. Muezzinens kall til bønn, med det første Allahu Akbar – Allah er stor – er signalet for fastens begynnelse og forberedelsen til Fajr-bønnen.

Deretter følger man den vanlige rutinen for dagen, men med en forsterket bevissthet om plikten man skylder Allah og Hans skapninger – sine medmennesker. Lovprisning og ihukommelse av Allah danner grunnlaget for all aktivitet, og større oppmerksomhet rettes mot omsorg for de fattige, trengende, enker, foreldreløse, syke, nødlidende, naboer og reisende. Undervisning i Koranen gis i moskeer og læresteder. Mot slutten av dagen fylles hjertet av takknemlighet til Den allmektige for at Hans nåde har gjort det mulig å nærme seg slutten av fasten etter å ha tilbrakt natt og dag i anstrengelse for å handle i samsvar med Hans vilje.

Muezzinens kall til Maghrib-bønnen er signalet som kunngjør fastens slutt. Fasten brytes med en munnfull vann, en kopp te, en eller to tørkede dadler, eller til og med en klype salt dersom intet annet er tilgjengelig, og med følgende bønn:

«Allah, for Din skyld har jeg fastet, og jeg har satt min lit til Deg. Jeg avslutter fasten med det Du har gitt meg. Tørsten er slukket og årene er blitt fuktet, og jeg søker min belønning hos Deg, om Du så vil. Jeg ber Deg, Allah, ved Din barmhjertighet som omfatter alle ting, at Du må tilgi mine synder.»

Maghrib-bønnen følger noen minutter senere, og deretter spiser man kveldsmåltidet. Det anses som svært fortjenstfullt å invitere andre – særlig de fattige, trengende og foreldreløse – til å bryte fasten og dele kveldsmåltidet. Disse to anledningene trenger imidlertid ikke være adskilt. Et enkelt måltid kan tas ved fastens slutt, før Maghrib-bønnen. Et overdådig måltid som kompensasjon for fastens timer er ikke bare i strid med fastens ånd, men kan også forstyrre fordøyelsen. På dette punktet blir fastens ånd ikke alltid respektert og overholdt så strengt i enkelte deler av den muslimske verden som man kunne ønske.

Avslutning

Isja- og Tarawih-bønnen fullfører rytmen og tempoet i hverdagslivet under Ramadan. Når måneden begynner å nærme seg slutten, preges stemningen av ettertenksomhet, som igjen skaper et sterkt ønske om å utnytte de gjenværende dagene fullt ut for å gjøre opp for eventuelle mangler eller svakheter tidligere i måneden. Utallige mennesker opplever en nærhet i sitt forhold til sin Skaper i denne velsignede måneden, og denne nærheten øker i både intensitet og hyppighet etter hvert som dagene går.

Fasten avsluttes når nymånen viser seg. Nymånen kan være synlig etter solnedgang på den tjue-niende dagen, men hvis den ikke er det, må fasten fortsette én dag til, slik at måneden blir tretti dager. Det kan hende at nymånen ikke er synlig på den trettiende kvelden på grunn av værforhold, men dette spiller ingen rolle – Ramadan avsluttes uansett ved solnedgang denne dagen, ettersom en månemåned aldri kan overstige tretti dager. Den samme regelen gjelder for begynnelsen av måneden.

Dagen etter den siste fastedagen, slik den er fastslått ovenfor, markeres som høytiden for fastens avslutning. Dette er en av de dagene hvor selv frivillig faste ikke er tillatt. I tråd med ånden til islam består feiringen i en ekstra bønn i løpet av formiddagen, bestående av to raka’at og en preken av imamen. Bønnen kan holdes i en av de større moskeene i en by, men på grunn av de store folkemengdene holdes den som regel utendørs. Det er vanlig, i samsvar med Den hellige profeten Muhammad sitt eksempel (fvmh) å spise et lett måltid etter soloppgang før man drar til bønnen, og å ta en annen vei hjem enn den man kom.

Høytidens festlige karakter uttrykkes gjennom besøk hos hverandre, å gi mat til de fattige, besøke syke, og gjennom lovprisning av Allah og takknemlighet for Hans veiledning – særlig den som gjelder å kunne overholde fasten – og for at Han har gitt styrke til dem som var pålagt å faste.

Allah er stor, Allah er stor;
Ingen er verdig tilbedelse unntagen Allah;
Allah er stor, Allah er stor;
All lovprisning tilhører Allah!

Norsk oversettelse av en artikkel som Muhammad Zafrulla Khan skrev i sin tid. Denne artikkelen ble publisert i Ramadan (mars 1994) i tidsskriftet The Review of Religions da muslimer over hele verden fastet. Denne artikkelen gir et kort og klart innblikk i den fjerde søylen i den islamske tro.