Et annet eksempel, som demonstrerer universaliteten i islamske påbud når det gjelder utøvelse av religion, er Hajj – pilegrimsreise. Nok en gang finner man institusjon av valfarten i alle verdens religioner, men pilegrimsmålene er spredt på ulike steder i et eller flere land. Man finner ikke et eneste sentralt sted som alle tilhengere av en bestemt religion skal besøke minst én gang i løpet av livet.

Forunderlig nok finner vi i islam nettopp et slikt sted i Mekka, hvor muslimer fra hele verden forventes å samles og tilbringe omkring ti dager fullt og helt viet til ihukommelsen av Gud. Pilegrimene kommer fra alle land, alle nasjoner, alle raser og alle aldersgrupper. Menn, kvinner og barn samles alles en gang i året til en storslått samling som til tider teller millioner av mennesker.

Denne storslagne manifestasjonen av universalitet finnes ikke noe annet sted i noen annen religion. Derfor peker alle disse tegnene, som har kommet til uttrykk på ulike områder av islams lære, mot det samme budskapet: menneskehetens forening på jorden under Guds enhet.

Forordningen med pilegrim kan spores tilbake til tilden til Abraham^as. Men i Koranen finnes det svært klare utsagn som beskriver den som en eldgammel institusjon, med opprinnelse i urtiden da det første Guds hus ble oppført i Mekka. I forhistorisk tid ble Mekka kalt Bakka, og derfor omtaler Den hellige Koranen det første huset som oppført ikke i Mekka, men i Bakka. Det kalles også Bait-ul-‘Atīq, eller det eldste huset.

Abraham^as reiste det opp igjen fra ruinene som han oppdaget under guddommelig veiledning, og som Gud hadde pålagt ham å gjenoppbygge med hjelp fra sin sønn Ismael^as. Det var det samme stedet hvor han tidligere hadde etterlatt sin hustru Hagar og sin spedsønn Ismael^as, også etter guddommelig befaling. Arbeidet med Guds hus måtte imidlertid vente til Ismael^as hadde vokst til en alder hvor han kunne være til hjelp. Deretter arbeidet de begge sammen om å gjenoppbygge Huset og gjenopplive forordningen med valfarten.

Mange av ritualene som utføres under pilegrimsreisen, har sine røtter i de første dagene etter gjenoppbyggingen av Guds Hus, og noen går til og med tilbake til tiden før dette. For eksempel utføres løpingen mellom Safā og Marwah, to små høyder nær Guds Hus, til minne om Hagars søken etter tegn på menneskelig nærvær som kunne hjelpe henne og hennes barn i deres nødens stund.

Barnet beskrives som å ha blitt ytterst urolig under tørstens kvaler og som i fortvilelse slo hælene mot jorden. Der, heter det, sprang det frem en kilde som fortsatt eksisterer i en eller annen form den dag i dag. Senere ble det anlagt en brønn på dette stedet, og vannet derfra regnes som velsignet vann. De fleste pilegrimer som utfører hajj, forsøker å ta med seg noe av dette vannet som en velsignelse til sine slektninger og venner.

Det finnes også andre ritualer og tradisjoner som kort bør forklares. Under hajj bærer pilegrimene ikke sydde klær; i stedet kler de seg i to løse tøystykker. Dette er nok et tegn på tradisjonens svært gamle opprinnelse. Det antyder at forordningen med hajj oppstod på en tid da mennesket ennå ikke hadde lært å bære sydde klær. Man hadde bare begynt å dekke seg til. Det synes derfor å være til minne om disse eldgamle menneskene, som gikk rundt det første Huset som ble bygget for tilbedelsen av Gud ikledd denne enkle bekledningen, at pilegrimene er pålagt å gjøre det samme.

Videre er barbering av hodet et viktig trekk, som også universelt forekommer som et symbol på hengivelse blant munker, prester, eremitter og vishnu-tilhengere. Dette understreker ytterligere dens universelle karakter. Kvinner er fritatt fra å barbere hodet, men de skal symbolsk klippe av en lokk av håret som et tegn.

På de stedene hvor det er kjent at Abraham^as kom Gud i hu som en henført elsker og lovpriste Hans herlighet med høylytt påkallelse, er pilegrimene pålagt å gjøre det samme på de samme stedene.

(En grunnleggende studie av islam, side 57 – 59)