Denne boken er en påminnelse om at hensikten med enhver religion er spredningen av fred, toleranse og forståelse. Den hevder at betydningen av underkastelse for Guds vilje i islam har blitt ødelagt av minoritets elementer i samfunnet. I stedet for å spre fred har religionen blitt misbrukt av fanatikere og presentert som en unnskyldning for vold og spredning av terror. Ved å bekrefte den sanne ånden av islam, fremhever denne boken at menneskets fremtid er avhengig av verdier som kjærlighet, toleranse og trosfrihet.
De siste årene har vi vært vitne til hvordan ekstremister med muslimsk bakgrunn har brukt religionen islam til å legitimere sine kriminelle handlinger. Samtidig ser vi hvordan personer med sterke islamfiendtlige holdninger synes å bekrefte terroristenes forståelse av islam. De mener muslimske ekstremister har forstått islam korrekt, og at islam er en voldelig og krigersk religion.
Dette har ført til at mange mennesker har begynt å undre seg over hvorvidt islam faktisk støtter vold, terror og overgrep. Er det for eksempel slik at islam gir tillatelse til å erklære dødsstraff for frafalne, eller å forfølge annerledestroende? Hva er egentlig Koranen og Profeten Muhammads lære? Dette er alle viktige spørsmål som bokens forfatter forsøker å besvare. Sentralt er misoppfatningen av jihad, et begrep som feilaktig oversettes som «hellig krig». Gjennom en grundig studie av de historiske islamske kildene søker boken å gi et svar på det grunnleggende spørsmålet hvorvidt islam er en krigens eller fredens religion.
Boken ble opprinnelig skrevet som et svar på de voldelige anti-ahmadiyya opptøyene som fant sted i Vest-Pakistan i 1953. Gruppen Ahrar-i-Islam sto bak disse opptøyene, men islamister som Maulana Abu Ala Maududi, grunnleggeren av Jama’at-e-Islami, ble etter hvert ledende stemmer i ulike anti-ahmadiyya kampanjer. Tittelen på urdu var Mazhab ke nam par Khon (drap i religionens navn), og ble skrevet av Hadrat Mirza Tahir Ahmad, som senere ble fjerde kalif for Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn.
I denne boken viser han hvordan en del av mullaene (muslimsk presteskap) i Pakistan presenterte islam som et middelaldersk teokrati, noe han mente representerte en fare for staten Pakistan. Dette er en tematikk og debatt som også er høyst relevant i våre dager.
