Abdus Salam viser hvordan han ble inspirert av Koranen til å oppnå Nobelpris i fysikk.
I dette heftet presenterer Abdus Salam (1926 – 1996) sin tro på det åndelige budskapet til Koranen og dens betydning i vitenskapen. Han understreker viktigheten av refleksjon over naturlovene ved å trekke fram eksempler fra kosmologi, fysikk, biologi og medisin.
Han viser videre til Koranens vektlegging av den lærdes overlegenhet, den som besitter kunnskap og innsikt, og oppfordrer andre troende til å studere naturen, reflektere og utnytte fornuften best mulig i deres søken etter det ultimate.
Maurice Bucaille (1920 – 1998) uttaler at det ikke er et eneste vers i Koranen hvor de beskrevne naturfenomener motsier det vi vet med sikkerhet fra våre oppdagelser innen vitenskap i dag.
Han fortsetter videre med å referere til islams hellige profet som understreket at søken etter kunnskap og vitenskap er obligatorisk for enhver muslim, mann og kvinne. Profetens pålegg om å søke kunnskap, selv om man måtte reise til Kina.
I islams historie har det dessuten aldri vært en hendelse lik den til Galileo Galilei eller Giordano Bruno, med forfølgelse og fordømmelse på basis av vitenskap – ja, det har vært og foregår fortsatt forfølgelse og fordømmelse på bakgrunn av doktrinære forskjeller i islam, men aldri på grunn av vitenskapelig tro. Paradoksalt nok kom den første inkvisisjonen i islam til å bli innstiftet av de såkalte rasjonalistene – teologer som trodde på Gud og universet.
Dette fremhever viktigheten av å forstå Koranen og vitenskapen for å fremme harmoni og forståelse mellom ulike trosretninger.
